Akkurat dét er vårt utgangspunkt når Kommunal- og moderniseringsministeren ber fylkene invitere til nabosamtaler. Gjennom årene har fylkene, ikke minst de tre nordnorske, blitt tappet for oppgaver og muligheter for å utvikle vår egen landsdel. Makt, avgjørelser og penger har litt etter litt blitt flyttet sørover. Kan vi gjennom en regionreform snu utviklingen? Kan vi få mer igjen enn vi har (og har hatt)? Dette er spørsmål vi trenger å finne ut av.

Trøndelagsfylkene har ikke bare diskutert sammenslåing, de har utredet og sett på mulighetene. Det er stor sannsynlighet for at Trøndelag blir et storfylke.

Samtalene går også på Sørlandet, Vestlandet og det indre Østlandet. Disse prosessene vil kunne belyse en rekke problemstillinger – særlig når andre regioner blir større. Vil det berøre vår gjennomslagskraft nasjonalt? Derfor må vi ikke låse samtalene nå, men observere, diskutere og evaluere. Vi har ikke råd til å la være å utforske mulighetene for å flytte makt fra sør til nord.

Dersom en utredning viser at det å få større regioner ikke vil gi noen gevinst, så lar vi det være. Viser det seg at det gir flere muligheter, kan vi gripe dem. Til syvende og sist vil det være opp til de tre fylkene i nord selv å bestemme hva man vil gjøre videre.

I et slikt perspektiv er det avsporing å begynne en lokaliseringsdebatt om oppgaver. Spørsmålet vi må stille oss er om dette kan gi oss et bedre tilbud og om det styrker våre bygder og byer. For samfunnet er i endring. Delingsøkonomi, digitalisering av arbeidsplasser og demografisk utvikling skjer uavhengig hvor fylkeshuset står. Både utbytte og eierskap til sjømaten går sørover uavhengig av fylkesgrenser. Hvilke fremtidsgrep trenger vi?

Alt tyder på at Nord-Norge blir å ha de nasjonale vekstnæringene. Bare de siste månedene har vi fått det demonstrert i eventyrlig vekst i vinterturisme, hvitfisk og laks. Den økonomiske veksten har vært større i nord enn i sør. Nord-Norge er et hot spot.

Derfor er det mer enn noen gang viktig at vi får flere oppgaver – ikke færre. Vi må få styre mere av utviklingen sjøl og sitte igjen med mer av verdiskapingen. Da trengs det mer kraft til regionen for å understøtte våre miljøer innen industri og næring, kunst eller kultur. Til sist en mer selvstendig politikk for nord. Skal regionreformen være en del av svaret, må den være en styrke for alle. Ellers mister den sin legitimitet.

De som skal forme vår fremtid fortjener et best mulig utgangspunkt. I et slik bilde må vi også se regionreformen. Fremtiden er viktigere enn fortiden, muligheter bør vurderes før umuligheter.

Norgeskartet vil bli endret. Bør vi endres med? Det må vi finne ut av.

Men først må vi ta samtalen.