Som bortskjemt kvaløyagutt med få bekymringer er det tungt å se TV-bildene som nesten daglig ruller over skjermen. Likevel er det nødvendig å snakke om de utfordringene som innvandring fører med seg for landet vårt, samfunnet vårt og for Tromsø som kommune, slik at man kan levere best mulige tjenester til de som virkelig trenger det som mest.

Vi har den siste tiden kunne lese om hvordan det rødrøde byrådet trosser advarsler fra egne fagfolk i deres iver etter å etablere et kommunalt asylmottak. Det faktum at vi i dag har et asylmottak drevet av den private operatøren Hero, blir tilsynelatende sett på som utelukkende negativt av byråd Gunhild Johansen. Dette på tross av advarsler og store utfordringer med å opprette et kommunalt asylmottak. Av saksutredningen kommer det tydelig fram at Tromsø kommune ikke har noen etablert kompetanse eller erfaring med mottaksdrift. Det å drive et kommunalt asylmottak er krevende og UDI opererer med korte tidsfrister både for etablering og avvikling av asylmottak.

Samtidig med dette har det rødrød-byrådet frontet at de skal spare 200 millioner kroner i driftskostnader i løpet av perioden. Jeg stiller meg da undrende til om det er riktig virkemiddel å fete opp kommuneorganisasjonen ytterligere ved en opprettelse av et kommunalt asylmottak. For meg som ung høyremann er ikke det viktigste hvem som leverer tjenestene, men at de som trenger det mest får de beste tjenestene. Derfor er jeg bekymret for at unge mennesker som meg, og andre skal få et dårligere tilbud enn det som gis i dag. Utfordringene er store og det er viktig å se enkeltmennesket bak alle tall, debatter og synspunkter om dagens folkevandring.

I doktorgradsavhandlingen til Marianne Brekke ved Universitetet i Tromsø (UiT) kan man lese om hvordan flyktningungdom mistrives i Tromsø, og etter få år velger å flytte fra den flotte byen vår. Dette er et perspektiv vi alle tromsøværinger bør ha i bakhodet. Med så mange utfordringer på integreringssiden ser jeg med et bekymret blikk på det rødrøde byrådets iver etter å etablere et kommunalt asylmottak, tross manglende kompetanse. Flere ganger har dette blitt begrunnet med at byrådet ser på dette som et offentlig samfunnsansvar og en offentlig oppgave. Men hvilket samfunnsansvar viser man ved å etablere noe som kan risikere å bli dårligere enn dagens tilbud? Så derfor spør jeg; Har ideologien trumfet solidariteten?