Tromsø by ble fra sin opprinnelse etter bystatus tuftet/ansett som eneboligbyen i nord, en byggekultur som overlevde/unngikk brenningen etter siste verdenskrig og som etter krigen har fortsatt sin utvikling med hovedsakelig oppføring av eneboligbygging på hele Tromsøya.

I alle bysentrumsgater som: Havnegata, Sjøgata, Strandgata, Strandveien, Skippergata, Storgata, Elvegata, Grønnegata, Vestregata, Parkgata, Prestenggata, Skolegata og andre gater for øvrig på Tromsøya, er det i hovedtrekk eneboligbebyggelsen som er byens landemerke. I sentrumsgatene ble byen i hovedsak bygget opp av en kombinasjon bestående av enebolig og forretningsarealer i samme bygg. Det kan blant annet henvises til byens museums/billedarkiver, Facebook-sidene «Gamle Tromsø» og «Gamle Tromsøbilder» hvor nettopp dette bekreftes å ha skjedd helt fra 200 år tilbake.

Den fortetting med høyblokker som vi ser, raner omtrent alt av strandsoner mot Tromsøysundet, og strider totalt med byens bolighistorie og fratar byen sin gamle boligkultur.

Opplevelsen med å se det vakre Tromsøysundet er en betydelig mengde tromsøværinger allerede blitt fratatt, nettopp av årsak til nåtidens høyblokkbebyggelse i strandsonen.

Byens politikere som på 60-tallet sto for reguleringsvedtak og bebyggelsesplaner på Tromsøya, skjønte dette med å bevare eneboligstrukturen og frisikten mot Tromsøysundet.

De første høyblokkene med få unntak som den gang ble bygget på Tromsøya, var Myreng-blokkene. Disse ble trukket over og bak eneboligbebyggelsen. Det samme skjedde med blokkbebyggelsen på Håpet, Stakkevollan, Kroken og Lunheim hvor disse ble lagt på områder som ikke stengte inne eneboligbyen.

Universitet i Tromsø og staten skal ha stor ære for å ha skjønt poenget med å bevare frisikten til Tromsøysundet og hensynet til/overfor den betydelige befolkningen som besitter eneboligmassen på Tromsøya.

De nye studentblokkene som universitetet i dag fører opp ovenfor Dramsveien ved Grøholt, glir fint inn i terrenget uten å være en uheldig byggefortetting som Tromsø by ikke er tilrettelagt for.

Høyblokkbebyggelsen i Workinnmarka er også et meget godt eksempel på riktig høyblokkplassering.

Politikerne står i dag overfor store utfordringer fra byggherrer som sitter på strandeiendommer på Tromsøya som er blitt omregulert fra industri til boligformål. Kommunedelplanen har i omreguleringen fastsatt maks antall etasjer i høyden for ny bebyggelse. Nye planer for høyblokkbebyggelse ligger både til behandling hos kommunale byråkrater og hos politikerne hvor byggherrer med sine planer ønsker å overskride utnyttelsesgraden i antall etasjer opp mot 100 prosent.

Fortsetter utviklingen med å slippe slike planer løs, vil om få år hele strandsonen mot Tromsøysundet være blokkert av høyblokkbebyggelse og byen og Tromsøyas eneboligstruktur vil være omkranset og bestå av en betydelig verdiforringet boligmasse.

Tromsø by er en av ni byer i Norge som er tatt inn i nasjonal transportplan (den eneste byen i Nord-Norge) hvor krav til fortetting, blant annet med høyblokker og utvikling av kollektivbaner, er en forutsetning for at disse byene kan tilføres opptil 50 prosent statlig med finansiering i en slik byutvikling.

Malen som forutsetter en slik tilføring er ikke i tilstrekkelig grad utredet eller tilrettelagt for Tromsø, men basert på det flate østlandsområdet og er derfor ikke egnet for en by som Tromsø på lille Tromsøya med sin spesielle topografi og klare arealbegrensninger.

Skal det på Tromsøya i fremtiden fortsette å bygge høyblokkbebyggelse, så bør denne trekkes opp over og bak eneboligbebyggelsen på de områder hvor slike arealer ennå er tilgjengelig og la de gjenværende strandsonene forbli til andre formål. Høyblokkbebyggelse kan utmerket etablerers på andre egnede områder på fastlandet eller på Kvaløya hvor tilgang på arealer for byvekst nærmest er ubegrenset.