Dette har spesielt sin årsak i fallet i oljeprisen med sterkt redusert aktivitet i oljebransjen og derfor kostnadsreduksjoner og oppsigelser på grunn av dårligere lønnsomhet.
Regjeringen har besluttet å midlertidig motvirke de største negative sysselsettingsvirkningene av denne utviklingen ved å innføre tiltak over revidert statsbudsjett. Disse tiltakene har så langt det er praktisk og realistisk mulig blitt kanalisert til Sørvest-landet der de negative virkninger har blitt størst. Disse tiltakene er ment å være av den typen som skaper aktivitet raskt, og dette gjøres best innenfor bransjer som bygg og anlegg, vedlikehold av sykehus, finansielle tilskudd til kommuner for å bedre vedlikehold av offentlige bygg, veiprosjekter m.v.
Det er likevel slik at effekten av slike tiltak i mange tilfeller forutsetter at det finnes planer allerede både for opprusting av bygg, veiprosjekt, vedlikehold/forbedring. Dette kan i enkelte tilfeller også stille tøffere krav til den kommunale administrasjon om at de raskt vet hvor arbeid skal igangsettes. Tiltakene må ikke bidra til å sementere en uhensiktsmessig og gammeldags næringsstruktur med overkapasitet da det er nødvendig at bedrifter med ulønnsomme produkter og tjenester blir lagt ned og at kapitalen og nyinvesteringer skjer der avkastningen både på kort og lang sikt er best.
Det samme gjelder arbeidskraften, slik at vi må oppmuntre og legge til rette for størst mulig grad av mobilitet. Dyktige personer med god kompetanse vil alltid finne seg ny jobb selv om man i perioder må pendle. En god ingeniør, økonom eller fagarbeider vil selv være på jakt etter ny jobb kontinuerlig, og oftest skaffe seg den selv utenom det offentlige og Nav. Der hvor en dør lukkes vil det åpne seg mange nye. I noen tilfeller må man kanskje flytte til andre steder i landet, men det er ingen katastrofe. Det går ikke og det er også uriktig å overføre tidligere ansatte i oljeindustrien enten i oljeselskaper, service eller supplyshipping til offentlig sektor. Dette er noe som regjeringen heller ikke legger opp til, og vil fremme omstilling og forbedre konkurranseevnen. Det er kun denne fremgangsmåten som er fornuftig og samfunnsøkonomisk riktig spesielt når man tar hensyn til god ressursanvendelse av arbeidskraften og kapitalen.
Det er også viktig å være klar over at vi har fri flyt av arbeidskraft og kapital både nasjonalt og internasjonalt. Norge er en helt åpen sektor i samfunnsøkonomisk betydning. Vi kan ikke reservere bestemte prosjekter over en viss størrelse bare for norske bedrifter og norske arbeidstakere. Dette kan i mange tilfeller gi en effekt som betyr at en stor investering kan resultere i at vi får tilstrømning av utenlandske arbeidstakere. Dette har vi mange tilfeller av. Vi er dessuten også bundet av EØS- regelverket i denne sammenheng. De meste kjente prosjektene er i vårt område Hålogalandsbroen med store kinesiske entreprenører, E6-utbyggingen i Troms og Hedmark med spanske og østerrikske entreprenører. Ellers er det bygningsarbeidere både fra Polen og de latviske stater mange steder i landet noe vi er helt avhengig av. Også innenfor tjenesteytende næringer er det mange arbeidstakere fra øvrige EØS land som arbeider her noe det vil være i årene fremover.
Det er utrolig viktig det regjeringen legger opp til at jobbskapingen i fremtiden ikke hovedsakelig skal skje innenfor offentlig sektor, men i bedriftene i privat sektor. Det er tross alt de som danner grunnlaget for den velferdsstaten vi har og vil stå for i omstillingen.
Omstillingsviljen og evnen er vesentlig mer utpreget i privat sektor og i bedriftene enn i offentlig sektor. Slik har det alltid vært, og vil være en styrke i tiden fremover fordi bedriftene arbeider under en kontinuerlig konkurranse hvor den som driver best med god lønnsomhet er den som overlever. Her har offentlig sektor mye å lære, både når det gjelder vilje og evne til rask omstilling og tilpasning. Innenfor OECD er Norge det landet som har høyest nivå på offentlig sysselsetting, og det er ikke holdbart på lang sikt. Alle vet at det letteste vi kan gjøre er å bevilge mer penger over offentlige budsjetter så lenge vi har muligheten. Men vi kan ikke erstatte tapte arbeidsplasser fra oljeindustrien med arbeidsplasser i offentlig sektor. Det vil være å erstatte arbeidsplasser som finansierer velferd med arbeidsplasser som skal finansieres med private jobber. Norge må derfor få flere bein å stå på næringsmessig, og derfor iverksettes det nå finansielle tiltak som letter overgangen til nytt arbeid for dem som trenger det samtidig som nødvendig omstilling i bedriftene foregår.
Den nåværende næringsstrukturen må forandres. I mange bedrifter pågår det en kontinuerlig omorganisering og omstilling etter hvert som markedet endrer seg og lønnsomheten endres. Nye produkter tas ut av produksjonen og nye kommer til i samsvar med endret lønnsomhet. Produktenes lønnsomme syklus blir stadig kortere. Dette er noe som norske bedrifter har vært dyktige å tilpasse seg.
Det samme gjelder arbeidskraften. En fagarbeider, økonom, ingeniør, jurist eller revisor må hele tiden være oppdatert med det nye som skjer innenfor sitt fagområde.
Gode og lønnsomme bedrifter investerer betydelige beløp i kompetanseheving av sine ansatte noe som forbedrer deres konkurranseevne.
Det er også viktig at handlingsrammene som bedriftene har for å beholde en god lønnsomhet på lang sikt er til stede. Det regjeringen legger opp til i skatteforliket på Stortinget er viktig. På den måten kan bedriftene planlegge på lang sikt og ha en oppfatning om hvordan skatteregimet vil bli fremover. Et stabilt og forutsigbart skatteregime er avgjørende for at bedriftene skal kunne anvende sin kapital til nyinvesteringer. Skattenivået må også være akseptabelt både for bedriftene, eierne og privatpersoner.
Det fremstilles slik at det er motsatte konjunkturelle effekter mellom fornuftige skattelettelser og økonomiske stimulanser over offentlige budsjetter. Hvis man tenker over det, vil skattelettelse gi som resultat større disponibel inntekt enten det gjelder bedrifter, eiere eller ansatte.
Skattelettelsen kan enten gå til investering, forbruk eller sparing. En bedrift vil styrke sin økonomiske soliditet med mindre skatt. En bedriftseier kan enten investere mere i bedriften eller ta ut penger og bruke beløpet til forbruk, annen investering eller sparing. Sparingen kan enten være i bank eller verdipapirer eller «under puten» noe nesten ingen gjør lenger.
Uansett vil også sparingen være aktivitetsskapende enten gjennom banken som låner pengene ut igjen eller man sparer til kjøp av andre varer og tjenester senere. Aksjer og verdipapirer gir også en aktivitetsskapende effekt både direkte og indirekte. Det samme gjelder også for privatpersoner. Noe av den økte disponible inntekten forbrukes eller spares selv om det er forskjell mellom forbruksandelen og sparingen mellom de med lav inntekt og høy inntekt. For den totale samfunnsøkonomien er det ikke av avgjørende betydning om det totale forbruket (konsum og sparing/investering) skjer av lavinntektsgrupper eller av høyinntektsgrupper. På lang sikt kan det få betydning for type og investeringsnivå og dermed på den strukturelle næringssammensetning.