Boligområder er blitt sanert, og befolkningen kommer til å slite lenge med det prispresset lekene har skapt. Men det gikk relativt bra for byen ved Januarelven (Rio de Janeiro), noe de færreste hadde ventet. De beste vant antakelig, og lille Norge fikk seg en velfortjent smell i medaljedrømmene sine.

Men Rio de Janeiro er noe langt mer enn bare idrett. Alle sjøfolk vet, for eksempel, at dette er verdens vakreste by.

Når en kommer inn fra havet og ser Sukkertoppen (Pao de Azucar), da skjer det noe med deg som du ikke kan forklare. For dette er byen der havnearbeiderne danser mellom øktene, og hvor det harde portugisiske språket er blitt til forførende musikk. Særlig på nattetid.

Høyt der oppe på Corcovado, som er et fjell midt i byen, står det en stødig type og betrakter det hele. En betongutgave av frelseren selv som forløser alle utførte synder, og han slenger gjerne på noen du muligens har tenkt å begå. Det er kortere vei mellom synd og tilgivelse i denne byen enn mange andre steder. Vår egen hjemby inkludert.

En stygg bakside i Rio er politiet, og deres historie. De dreper unger, og graver dem ned på byens fyllplasser. For noen år siden da undertegnede bodde en tid i landet, var det uoffisielle tallet rundt 2000 drap årlig bare i Rio. Disse, ofte foreldreløse, ungene holder seg i egne flokker, hvor det er flokken som står for verdigrunnlaget, ikke mor og far.

De kommer fra de mange favelaene (boligområder) som ligger i og rundt bysentrum. Og de er etterkommere av den lavtlønte gjengen som bygde de prektige husene til kolonister og rikfolk. Bygningsarbeiderne måtte ha et sted å gjøre av seg etter at arbeidsdagen var over. Da tok de med seg en bølgeblikkplate eller noen murstein oppover åsen hvor de smått om senn bygde sitt eget hus halvveis på taket av huset nedenfor. Slik krøp bebyggelsen oppover fjellsiden.

På sekstitallet (1960) ble imidlertid den nye hovedstaden Brasília bygd. Da forsøkte man å fjerne favelaene ved å tilby folk billig hus i den nye byen inne i jungelen som ble tegnet av den genierklærte arkitekten Oscar Niemaier (død 2012). Han fikk oppdraget av sin nære venn presidenten. Anbud og slikt trenger man ikke i et diktatur.

Derfor er det vel ikke så rart om man tar seg litt til rette oppover åsen i Rio. Skal man først ha diktatur og lovløshet, må det være for alle. Ikke bare for de få.

Det gikk forresten dårlig med flyttingen av dem som bodde i favelaene. De hadde ikke før kommet til Brasília, før de slengte seg på første bussen hjem igjen til bølgeblikket og havet.

I dag sitter de derfor høyt og luftig på byens beste tomter og skotter ned på sine tidligere oppdragsgivere på den fuktige og myggspiste sletta nedenfor. De har dårlige hus av blikk og alskens materialer, men skikkelig kaldt blir det jo aldri her. Trangt er det også, men det er alltid plass til en liten latter.

Strendene Copacabana, Ipanema og Leblon trekker et mylder av folk til seg hver dag. Mange lever derfor nesten hele livet sitt der. Alle er der til tider, og en dyr solkrem glinser ikke noe bedre enn den lokale smurningen fra supermarkedet, og ingen ser friskere ut enn en type fra favelaen som spurter ut i bølgene om morgenen i brorens underbukse for et forfriskende morgenbad.

Her skifter også luksusvarer fort eier. En kan godt «flashe» dyre vaner, men da risikerer en å bli en del av et sinnrikt system for omfordeling av rikdom. Fem brune fingre gjør da den jobben skattevesenet ikke greide.

Myndighetenes drøm om å fjerne favelaene har etter hvert gått i vasken. I fremtiden kommer derfor flere av dem til å bli fredet av FN. En kan håpe at verdensorganisasjonen også ser velvillig på lommetyvene, for ellers vil byen stå ribbet tilbake.

Nå er OL-festen slutt, og Norge havnet langt bak på medaljestatistikken. Noe idrettsledelsen har tungt for å svelge, all den stund de har latt millionene fly i forkant. De fornekter seg imidlertid ikke. Idrettsfolk skal passe kjeften sin om de ikke vil havne på den idrettspolitiske skraphaugen for fremtiden. Ytringsfrihet er et fremmedord i den monomane ledelsen av idrettsbevegelsen.

Hvordan kan det ha seg at vi i lille Norge holder både demokrati og ytringsfrihet så høyt vi bare kan, samtidig som det kan eksistere en ekkel subkultur av oppblåste idrettsledere som bruker tiden sin til å stoppe kjeften på andre? Ikke rart at idretten sliter med å levere resultater til Tv-seerne.

Vi andre får trøste oss med at betongmannen oppe i åsen bare ler av dem i det harde skjegget sitt.

Kronikkforfatter Herman Kristoffersen