Vi viser til Øyvind Hilmarsens artikkel «Vi må bygge høyt, tett og langs sjøen» som sto i iTromsø 8. oktober.

Vi i ressursgruppa for sykehjem, bo- og servicesenter på Vikran stiller oss undrende til noen av utsagnene i forbindelse med debattinnlegget. Det sies at det blir rundt 120.000 innbyggere i Tromsø i løpet av 28 år. Gjelder dette for Tromsø by eller Tromsø kommune i sin helhet?

Dersom det gjelder Tromsø by om 28 år, undrer vi oss på hvordan transport av gods skal fraktes til byen når Hilmarsen sier det ikke skal være mer biltrafikk enn i 2016? Øyvind Hilmarsen refererer til begrepet «tromsøværingen»? Hvem er det? Er det bare de som bor på selve øya – Tromsdalen og Kvaløysletta eller gjelder det også distriktene?

Er det slik at distriktene skal betale for at «tromsøværingen» skal kunne sykle eller ta buss på jobb/fritid? Da tenker vi selvfølgelig på bomringene.

Hva vil Øyvind Hilmarsen med distriktene? Skal det bare bli et rekreasjonsområde som «tromsøværingen» reiser til i helgene når det blir for tett og trangt i byen? Vi undrer oss.

Hva med dem som ikke vil bo «høyt og tett, men langs sjøen»? Han sier at «vi må tenke nytt, hvor skal arbeidsplassene til alle disse innbyggerne ligge»? Hva med å «snu på flisa» å tenke hva med å lage arbeidsplasser i distriktene slik at folk slipper å pendle til sentrum? Vi som bor i distriktene ønsker også bygging og vekst for å skape en fremtid i nærområdet. Han sier også at det «rett og slett ikke lenger er lov i Norge å ha byspredning». Hvilken lov henviser Øyvind Hilmarsen til her? Betyr det at vi i distriktene er lovbrytere for at vi bor der vi bor? Vi undrer oss.

Hvis det skal satses i Tromsø by, må det også satses i distriktene. Tromsø er en forholdsvis liten by med et stort omland.

Satsingsområde i en «bydel» som for eksempel Vikran kan være kommunens lovpålagte oppgaver. Dette vil også gi folk i distriktene mulighet til å sykle eller gå på jobb. Det blir mindre behov for transport til sentrum. Hvis ikke det er en miljøgevinst, så vet ikke vi.

Vi må si oss enig i at dersom beregningen på 120.000 innbyggere i Tromsø slår til, trenger vi nytenkning. Men det betyr ikke at alle vil bo på Tromsøya, og dermed må det bygges spredt. I den forbindelse må ikke distriktene glemmes, da kommunen er større enn bare Tromsøya. Distriktene må ikke bli Tromsø bys «stebarn».

Avslutningsvis minner vi om Tromsø kommunes visjon; «sammen for et varmt og livskraftig Tromsø og distrikt».