iTromsø-redaktør Stig Jakobsen går i en kommentar i helga kraftig løs på Amedias arbeid med redaksjonell analyse. Jakobsen skriver blant annet at vi i Amedia «bommet så det ljomet» da vi analyserte et stort antall artikler, og utarbeidet anbefalinger om hvordan man kan jobbe annerledes for å gjøre journalistikken mer interessant for publikum. Han sammenligner også undertegnede, som har ledet dette arbeidet, med å sette inn Tufte IL som ekspertkommentatorer i fotball, og med selverklærte USA-eksperter som fortsatt påstår at Hillary Clinton har vunnet valget.

BAKGRUNN: «Det er ikke så nøye, det er jo bare kultur» og «Det er jo ikke så nøye, det er jo bare fakta»

Det ville vært alvorlig hvis 62 norske lokalaviser tok imot råd fra en inkompetent analyseenhet som misforstår statistikk og lager feilaktige anbefalinger. Det er dette bildet Jakobsen forsøker å male. Jeg mener fortsatt at en oppvakt leser bør forstå at dette har formodningene mot seg. Men jeg ser samtidig at det er nødvendig å redegjøre ytterligere for hvordan vi faktisk har jobbet med å analysere både kulturjournalistikk og andre stoffområder i Amedia, for at Jakobsens påstander ikke skal bli stående igjen som sannhet.

Analysen som lå til grunn for våre anbefalinger til redaksjonene, talte altså 11.300 saker for betalende abonnenter. Av disse var i overkant av 1.200 artikler kultursaker. Det helt overordnede bildet viste at kultur som stoffområde både var mindre lest og førte til færre kjøp av abonnementer enn kategorier som politikk, næringsliv og bolig. Innenfor 1.200 saker om kultur finnes det imidlertid mange nyanser. Når vi gikk litt dypere i tallene, så vi blant annet at avisenes dekning av store festivaler og arrangementer traff leserne ganske godt - mens avisenes dekning av områder som blant annet musikk, litteratur og film, var det som trakk snittet kraftig ned.

Deretter gikk vi kvalitativt til verks, og så på hva som kjennetegnet de sakene som faktisk ble godt lest, og vice versa. Vi identifiserte raskt at forhånds- og lanseringssaker, samt en del pliktmessig og hurtig løst dekning av arrangementer, var det som førte til at kulturjournalistikken i sum ble mindre lest. Vi identifiserte også det som var en mangelvare i selve tallgrunnlaget; kritisk journalistikk på kulturfeltet. Det var rett og slett et fåtall av kultursakene som møtte de vanlige nyhetskriteriene. Vi er ikke de første til å identifisere dette - forfatter og tidligere Journalisten-redaktør Trygve Aas Olsen kom til samme konklusjon i boka "Kritisk kulturjournalistikk", gitt ut i 2014. En av våre viktigste anbefalinger var altså å styrke denne delen av kulturjournalistikken, på bekostning av lanserings- og forhåndsjournalistikk. Siden mai har jeg og noen kollegaer reist rundt til Amedias aviser og brukt tid på å fortelle om funnene, og diskutert dem med journalister og redaktører. Formålet har vært å gi et enda bedre grunnlag for avisenes redaksjonelle vurderinger. Avisene har også fått tilgang til en del analyser om sine egne stoffområder som de ikke har hatt tidligere.

Siden har vi fulgt utviklingen i de forskjellige avisene. Under et foredrag i Trondheim tidligere denne måneden nevnte jeg noen hyggelige funn, blant annet at kulturjournalistikken stadig blir bedre lest. Nordlys ble dratt frem som et av flere positive eksempler. Det på bakgrunn av at avisen i uke 43 og 44 publiserte i alt 28 kultursaker, og at hver sak i snitt ble lest 1350 ganger - av betalende abonnenter. Det er omtrent på nivå med politikk i Nordlys, både når det kommer til antall saker og lesing, og en kraftig bedring siden i vår. Det var dette Medier24 valgte å omtale i en ny sak, og som Stig Jakobsen nå bruker for å slå fast at vi i Amedia verken forstår kulturjournalistikk eller statistikk.

Men vi har altså ikke «ombestemt» oss om hvorvidt kulturjournalistikk er interessant, når vi sier at kulturjournalistikken leses bedre nå enn før. Vi tror til dels at dette handler om at analysene og anbefalingene våre faktisk har vist seg å være et godt verktøy for redaksjonene. Men viktigst av alt kommer det av at redaksjonene nå har tilgang på bedre data om sin egen journalistikk, og stadig lærer mer om hvordan man kan gjøre hver enkelt sak mer interessant for sine egne lesere. Vi har heller aldri sagt at kulturjournalistikk på generelt grunnlag ikke er interessant for leserne. Tvert imot har vi gjentatte ganger sagt at vi tror kulturjournalistikken har et uutløst, digitalt potensial, bare man tenker litt annerledes.

Jakobsen kommer ikke bare med fargerik kritikk og kreative analogier. Han kommer også med et råd om hvordan vi i Amedia bør «gå mer kvalitativt til verks» i våre analyser. Mitt råd til Jakobsen er å sette seg litt bedre inn i det man skriver om før man skriver ledere. For eksempel kunne Jakobsen ringt og spurt meg om hvordan vi har jobbet, slik redaktører og journalister i andre konsern har gjort den siste tiden. Vi i Amedia har valgt å være relativt åpne om det vi vet, og prøvd å dele så mye som mulig.

En slik telefon kunne antagelig spart både meg og deg, Stig, for en del arbeid med å svare på hverandres leserinnlegg.