Vel å merke- for dem som har råd til å henge med. Nylig fikk jeg en invitasjon til å handle eksklusive julegaver med stil!

Det blir lett mye mas i ukene før jul og liten tid til å tenke på et barn som engang ble født i Betlehem i en stall, fordi det ikke var plass i herberget. Nå ble han ifølge nyere forskning født i Nasaret, men «et barn er født i Betlehem» hører liksom med i desember.

Årets siste måned rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet.

Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula, som har røtter fra flere andre religioner og kulturer. Her nord feiret våre forfedre midtvinersfest ved vintersolverv. Det er derfor litt merkelig med slagordet: «Ta jula tilbake». Kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. I det flerkulturelle Tromsø er det mange måter å feire jul på. Og slik må det også være, selv om folkekirken står sterkt i nord!

Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Nasaret møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn. Skulle vi for å kunne møte den religiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse og kjærlighet for døde? Da ville muligens religiøsiteten vare mer enn en måned i året.

Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked. Og folk tror i øst og vest. Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en meningskirke! Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til synlig uttrykk i desember.

Troen er som mange andre livsområder blitt privatisert! Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker? Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember, og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. Ola nordmann må alltid ha en grunn til å gå i kirken. Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.

Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, verdier, mot det mystiske, mot det religiøse. Dette kommer tydelig til uttrykk nå i førjulsukene.

Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Ola Nordmanns religiøse desembersøken på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi bærer ikke med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra Østen, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er på leting og søker også på det religiøse marked etter en dypere innsikt. Så er spørsmålet om vi har en åpen og lyttende folkekirke, som kan hjelpe oss til å finne svar på de spørsmål vi stiller i desember, en måned full av motsetninger.

Jeg må alltid ha en grunn for å gå i kirken. I jula har jeg en god grunn. Og i Tromsø ønsker en åpen og inkluderende folkekirke velkommen! For desember gir lov til å være religiøse. Det lov til å snakke om lengsler og Gud. Ikke den fjerne og strenge Gud, men den nære og kjærlige. Han som kommer til oss som er som hjelpeløse barn.

Er det noe jeg ikke ønsker meg så er det en fordømmelse av julefeiringen – den heseblesende kjøpefesten. For prekenen blir så ofte moraliserende. Og er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. Den klarer vi å få uten kirkens medvirkning, alle vi som sliter med «juleuvesenet.»