Jeg bor i Tromsø. Jeg kjører el-bil, sykler, går og tar av og til buss. Vi som bor i Tromsø tar i følge undersøkelser mere buss enn i de fleste andre sammenlignbare byer i Norge. Vi kjører litt mindre bil. Vi bruker beina cirka like mye, men vi sykler mindre. Vi går også sikkert mere på ski og vi bruker spark mere enn i de fleste andre byer.
Vårt valg av transportmåte er tilpasset vårt behov, tilgjengelighet, vårt klima, vår topografi og vårt bosted. Vi bor i en bakkete vinterby med 6-7 måneder vinter med is og snødekte gater. Dette er fakta, sånn er det. Men tar vi nok hensyn til dette når vi planlegger byens utvikling?
I dokumentet Hovedrapport Transportnett Tromsø, er grunnlaget for søknad om en bymiljøavtale presentert. Her er mye statistikk om bosetting, trafikkmønster, reisevaner med mer. Ifølge dokumentet så er hovedmålsettinga med bymiljøavtalen å håndtere transportetterspørselen på en mere miljøvennlig måte, oppnå vedtatte klimamål og nullvekst i biltrafikken. Dokumentet er forøvrig pent illustrert med gående og syklende, men ingen bilder av en eneste bil eller buss.
Frem til 2028 er det forventet en befolkningsvekst på 19 prosent, og en vekst i bilreiser på 28 prosent. Det tilsvarer 27.000 flere bilturer hver dag (uten tiltak). Nullvekst i biltrafikken skal i følge dokumentet gjøres ved å bygge bompengestasjoner (-8.500 bilreiser), bedret kollektivtrafikk (-4.000), redusert parkering i sentrum (-5.500) og fortetting (-4.500). Da mangler det en reduksjon på 5.000 bilreiser for å oppnå målsettinga, noe som i følge rapporten kanskje kan tas ut med økt sykling og gåing.
Reisemiddelfordelingen i Tromsø er i følge rapporten i dag ikke så langt unna målsettinga om 50 prosent pågå, sykkel og kollektiv. Så det står altså ikke så verst til.
Bymiljøavtalen som nå foreslås har i dag en budsjettramme på åtte milliarder kroner hvor staten/det offentlige skal betale 50 prosent og bilistene i Tromsø 50 prosent. Pengebruken er foreslått fordelt med 3,55 milliarder til biltiltak, 2,13 milliarder til kollektivtrafikktiltak og 1,72 milliarder til sykkel- og gåtiltak. Resten er administrasjon, 0,6 (0,4) mrd. Det er kun bilbrukerne som skal betale for dette, og dermed også bidra til å utløse statlige midler. Lykkes man med å redusere biltrafikken mere enn forventet, så vil bompengeperioden måtte utvides.
Det er nå lagt opp til hele 18 bompengestasjoner på Tromsøya men ingen foreløpig i Tromsdalen og på Kvaløya. Rapporten utreder ikke noe om hvilke konsekvenser den foreslåtte sonedelinga vil få for handelsmønsteret, bosettinga og næringslivet i kommunen.
De store grepene som foreslåes, ny Kvaløyaforbindelse og ny tunnel gjennom øya synes jeg heller ikke er godt nok utredet og konsekvensvurdert.
Vi trenger gode transportløsninger for å ta Tromsø inn i fremtiden. Og ja brukerne må være med å betale. Men det som nå foreslåes er for kostbart, for diffust, for omfattende og hensyn tar ikke nok at vi bor i en vinter by. Kostnadene må tas ned og vi må prioritere der vi får størst samlet effekt. Da må vi prioritere miljøvennlige biler og bedre buss tilbud. Og sikre skoleveiene. Det er alt for mange soner og for dyr drift. Hvorfor kan vi ikke kombinere med langt færre bompengestasjoner og økt bensinavgift?
På vinteren ønsker ikke folk i Tromsø å stå ute å fryse og vente på en buss som ikke kommer. Da velger de heller bil hvis de kan. Her må vi gjøre det mere attraktivt å velge buss. Hyppigere, forutsigbart og billigere. Og bare de tøffeste i Tromsø vil vintersykle daglig uansett hvor mye sykkelveier som bygges.
Nå foreligger fagfolkenes – Statens vegvesens - forslag. Politikerne være kloke og lage løsninger som treffer riktig og som ikke blir for dyre for innbyggere og bedrifter. Feilbeslutninger her får store konsekvenser og vi skal leve med dem lenge. Vi må gjøre beslutninger som fortsatt gjør Tromsø til en attraktiv by å bo og arbeide i. For det er jo det vi vil!