Demitu Mohammed (Troms AUF) har muligvis rett i at det hadde ville ha vært brudd på norsk lov, dersom Islamsk Råd Norge hadde nektet Leyla Hasic ansettelse på bakgrunn av klesplagg eller religiøs overbevisning. Dessverre, vil jeg si.

Det vi her ser, er nemlig konsekvensen ved at norske myndigheter – uten fremsyn – ved lov har bakbundet seg selv, i møte med kulturer som i sitt verdigrunnlag ikke er forenlig med vår egen.

Tildekning av kvinner har nemlig sin hjemmel i kulturer som selv ikke gir rom for demokrati eller toleranse overfor andre – men som vi ser, likevel benytter vårt demokrati til å utbre sine undertrykkelsesmekanismer – som her, overfor kvinnen.

Les også: «Forhandlingsplikt med Sametinget for kommunene»

«Grunnpilarene i det norske samfunnet er frihet og likhet», sier Mohammed. Ja, men da må man også ta med at tildekningen av kvinner på sin side heller ikke tilhører de norske grunnpilarene. Tildekning av kvinner har sin bakgrunn i tvang – ikke frihet og likhet – i de landene der tildekningen er vedtatt.

«Vi kan ikke la fordommer styre», mener Mohammed. Men jeg vil da ikke kalle det fordommer, når man ser på de faktiske konsekvensene ved tildekning – og annen beslektet undertrykning som finner sted i de landene der dette har sin rot. Det er all mulig grunn til å tenke over de fremtidige konsekvensene ved utbredelsen av denne type verdigrunnlag.

Les også: «Ta personen, ikke klærne»