I Tromsø skrives de aller fleste (kanskje alle?) veinavn som veg og altså ikke vei. Merkelig, vil noen si. Slik er det ikke i f.eks. Oslo, og både i Oslo og Tromsø uttaler de aller fleste det som vei med i, ikke som veg med g. Men sånn er det nå en gang i Tromsø, og jeg synes både personnavn og gate- og veinavn skal respekteres slik de er og staves korrekt. Det gjøres ikke i alle sammenhenger. Ett eksempel er i Dramsvegen på Tromsøya. Denne heter Dramsvegen med g på alle de offisielle veiskiltene, men likevel står det nå et stort skilt med Dramsveien studentboliger ved de nye flotte blokkene sør for Breivang. Og dette er bare ett av flere eksempler. Også andre enn Tromsø kommune burde respektere Dramsvegens lovlige navn!

For omkring 20 år siden var det en stor og til dels hissig debatt om dette i Tromsø. Den gang var navnekomiteen i Tromsø kommune ledet av den markante høyrepolitikeren Lars Echroll, og de ønsket å få veinavn skrevet med i og ikke med g. En viktig begrunnelse var at de fleste i Tromsø uttaler det slik. Men dersom vi skal skrive et ord slik vi uttaler det, burde vi også endre skrivemåten fra jeg, meg, seg og deg til jei, mei, sei og dei. Det var det faktisk noen som gjorde på 1930- og 1940-tallet, men det slo aldri helt an.

Personlig synes jeg det er gode grunner for å holde på veg med g. For det første har vi to målføre på norsk, bokmål og nynorsk. Veg er tillatt på begge målføre. Vi bør derfor holde på noe som forener landet. Etter mitt syn var ideen om samnorsk, altså et felles norsk skriftspråk vokst fram ved at bokmål og nynorsk nærmet seg hverandre, en god idé. Samnorsk-tanken er nok lagt død, men hvorfor ikke beholde den der vi har den? Akkurat når det gjelder veg/vei, så har jo Norge gjort akkurat det på nasjonalt nivå. Det heter Statens vegvesen og Vegdirektoratet, begge stavet med g. Sånn sett er det ikke så spesielt at vi i Tromsø staver veg med g og ikke med i.

Et annet argument for veg er respekt for historien. Tromsø kommune før 1964 omfattet kun et lite område av dagens sentrum, og der var det stort sett gater og ikke veger. Mesteparten av Tromsøya, fastlandssida og Kvaløya tilhørte Tromsøysund kommune. I Tromsøysund kommune sto nynorsken sterkt, og jeg antar det er hovedgrunnen til at det staves veg og ikke vei i Tromsø. Selv om det ikke er særlig synlig i dag, så har altså både nynorsk og stavemåten veg en lang historie i Tromsø.

Et siste argument for å holde på veg er det rent praktiske og økonomiske. Det ville bli enormt dyrt å skifte alle veiskilt fra veg til vei. Målselv kommune vedtok noe slikt for en tid tilbake, og det var dyrt der, og det ville bli enda dyrere i Tromsø med et tettere veinett. En delt løsning er heller ikke lurt, der f.eks. nye veier ble stavet som vei med i og gamle veier som veg med g. Da ville vi alle lure på hva som var rett for hver enkelt vei. Det er mye enklere dersom alle veier staves likt som veg og ikke vei. Og uansett bør alle respektere det offisielle navnet og skrive veg når det vedtatte navnet er veg!