For å sørge for at grove forbrytelser blir straffet hardere, har Fremskrittspartiet og regjeringen foreslått å øke maksstraffen for de groveste forbrytelsene fra 21 til 26 år. Det er snakk om de mest avskyelige forbrytelsene, som for eksempel drap- og voldtektssaker. Arbeiderpartiet sier utrolig nok nei – uten å fortelle hvorfor. Hvem sin side er Arbeiderpartiet på?

Norge er et trygt og godt land, men har blant verdens laveste straffer. Konsekvensene det får, er at de verste kriminelle slipper ut tidlig, begår de samme forbrytelsene og kan ødelegge flere liv. Tryggheten til folk flest lider derfor under et straffesystem som behandler de verste kriminelle som snille lam, og skylder på «samfunnet» for deres ugjerninger.

Men var det «samfunnets» skyld når en 43-år gammel SFO-ansatt forgrep seg på en syv år gammel gutt? Var det «samfunnet» som drev han til å bygge en lydisolert celle i sitt eget hus? Var det «samfunnet» som drev han til å fortsette overgrepene i en periode på over seks år?

Det eneste samfunnet gjorde i denne saken, var å dømme mannen til fem års fengsel i desember 2016 – en kortere frihetsberøvelse enn hva han utsatte den lille gutten for. Da er det ikke tatt i betraktning at slike saker ødelegger små barns liv. De blir aldri det samme igjen. Den skyldige derimot, vil igjen være en fri mann om kort tid.

Samfunnet er ikke slem med de verste forbryterne; de er for snill med dem! De verste utnytter naiviteten i det norske straffesystemet. Det er på tide å snu rollene, slik at vi tar ofrene på alvor, ikke de kriminelle.

Straffesystemet skal straffe de verste forbryterne, og de skal straffe de hardt. Med høyere maksimalstraffer vil man ikke bare kunne øke straffene på dem som får lengst straffer allerede, men drastisk kunne øke straffenivået på forbrytelser som vanligvis straffes med kortere straffer, slik som i saken ovenfor. I straffesaker tas det naturligvis hensyn til lovens maksimale grense, og høyere grense betyr lengre straffer og et tryggere samfunn.

Statens fremste oppgave er å sørge for innbyggernes trygghet og sikkerhet. Derfor bør det mest sentrale for enhver politiker, og ethvert politisk parti, være å sørge for at denne tryggheten kan garanteres så godt som mulig.

Arbeiderpartiet har glemt akkurat det. Da Fremskrittspartiet og regjeringen foreslo å endre maksimalgrensen, ble det først møtt med taushet fra Arbeiderpartiet. De sa ingenting om hva de mente om saken. Siden mumlet de et eller annet om «prosess» og ville utsette saken. Nå er det stilt igjen, men for forslaget er de ikke! Forstå det den som kan. Til slutt stemte de mot forslaget.

Hvorfor tar ingen av Arbeiderpartiets mest profilerte politikere denne saken på alvor? Alle kommentarer i media har vært fra Kari Henriksen, en ellers anonym stortingspolitiker. Hvor er justiskomiteens leder, Hadia Tajik, som for denne saken er høyst relevant? Hvor er Jonas Gahr Støre, som vil bli statsminister? Skal man overta ansvaret for vår felles trygghet, må man ta slike saker på alvor. Det gjør ikke Arbeiderpartiet. De svikter de etterlatte, de svikter ofrene og de svikter når det gjelder som mest.

Denne saken handler om tryggheten til folk flest, om folks rettsfølelse, men også – ikke minst – om å ta ofrene for grusomme overgrep på alvor. At Stine Sofies stiftelse støtter dette forslaget, og at de satt i gang en underskriftskampanje til støtte for saken, sier egentlig det meste. Stiftelsen ble opprett av de pårørende og etterlatte etter de grusomme gjerningene i Baneheia i 2000. Fremskrittspartiet vet hvilken side vi står på. På hvilken side står egentlig Arbeiderpartiet?