To år er snart gått for det politiske flertallet i Tromsø, og det er på tide å se på status for oppnådde resultater, og det som ikke svarer til forventningene. Mitt utgangspunkt er at man skal heie på de politikerne man har. Ikke mange er nemlig villige til å aksle sånne verv som dette. Arbeidet er hardt og byr på få gode dager når man skal legge så mye ansvar på egne skuldre.
Sist fikk vi oppleve at et av de største talentene i tromsøpolitikken fant seg noe annet å gjøre. Ragni Løkholm Ramberg meldte overgang til det private næringslivet i byggebransjen. Et sunt og godt trekk, fordi hun da vil få se hvordan forholdene er i en av de viktigste bransjene i byen.
Regner selvsagt med at konflikten mellom Totalrenovering og kommunen om Robuktaeiendommen blir ivaretatt på beste måte habilitetsmessig sett. Det står om 30 millioner kroner den ene eller den andre veien.
Hva bør man se etter når man skal gjøre opp et slags politisk bestikk etter denne tiden som er gått siden kommunevalget?
Formannskapsmodellen ble gjeninnført som styringsredskap etter at det egenmektige byrådet ikke greide å levere resultater velgerne var fornøyde med i forrige periode. Det skulle gi større innsyn i de kommunale prosessene ettersom flere avgjørelser ble mer gjennomsiktige for oss her ute. Pressen har fått bedre betingelser og færre avgjørelser blir tatt bak lukkede dører i rådhuset.
Styringsmodellen kan imidlertid ikke redde alt.
Kommuneøkonomien i Tromsø er et ytterst sårbart og omtalt kapittel. Her er det slik at en sunn økonomi gir muligheter til politiske prioriteringer og skaper ro i den enorme kommuneorganisasjonen hvor mange tusen hender og hoder er daglig i bruk. Noe godt er imidlertid kommet ut av det. Den ideologisk baserte privatiseringen av vasketjenesten ble reversert i tråd med de løftene som ble gitt før valget.
Likevel er det et trist bilde som fremvises på dette området. Til tross for en 80-millioners økning av eiendomsskatten er kassa tom igjen. Hvorfor? Dette må det gis gode svar på utover at et massivt sykefravær brenner penger en godt kunne hatt til å fylle viktige huller i de kommunale oppgavene.
Mange av oss vet at det tar tid å bringe en så stor skute som den kommunale inn på riktig kurs. Det har nå gått to år snart, men man må likevel begynne å etterspørre resultater som ser bedre ut enn de nedslående økonomirapportene pressen forteller oss om. Dette er nemlig et spørsmål som kan lamme hele sulamitten og bli til en galopperende krise en ikke kommer seg ut av før neste valg. Det er lite som bereder grunnen bedre for et valgnederlag enn en ødelagt kommuneøkonomi.
I stedet for å slanke hele organisasjonen for å bringe økonomien inn på riktig spor, ansetter en stadig flere direktører og oppretter flere nivåer i ledelsen av kommunen. Dette er en farlig sport.
Visjoner om kollektivbyen, økt bussbruk og reduksjon av biltrafikken med tilhørende bomstasjoner har skapt mer kaos enn resultater. Ingen vet i dag hvordan dette kommer til å forløpe: Ikke hvilke tiltak som blir iverksatt eller hvem og hvor mye hver enkelt skal betale for det heller. Det sikreste tallet er at bare innkrevingen av disse midlene kommer til å koste bilistene «skjorta»
Nå ser det også ut til at flere politiske partier hopper av prosjektet. Utsettelsesforslagene er allerede kommet på bordet som forberedelser til kommunevalget om to år.
Miljøvern er viktig. Bevares. Ideologi er også viktig. Men man kan ikke styre en kommune bare på dette. Pleie og omsorg har i praksis blitt en slagmark for de prektigste «kongene» i byen. De som rir ideologiske kjepphester og slår hverandre i hodet med eksempler fra inn- og utland. For oss utenfor ser det ut som om det er viktigere å få rett enn å ha det. Denne kritikken rammer flere enn bare de som styrer, men i valg er det resultatene som teller. Ideologi går som regel langt over hodet på velgerne. De/vi er befriende opptatt av resultater og lite annet.
Et annet felt er at en skal vokte seg for en grådighetskultur i politikken. Det er ingen mening i at noen skal ha betalt flere hundre tusen årlig for et par møter i uka. Enkelte har til og med fullt betalt jobb i tillegg. Det politiske flertallet har i stor grad også oppnevnt seg selv til å styre kommunalt eide bedrifter med solide styrehonorarer i tillegg til lønna si som kommunale ombud. Det vil alltid være et spørsmål om velgerne syns dette er greit. Er det alltid slik at folk som er valgt inn i kommunestyret har den største kompetansen?
Nå står et stortingsvalg for døren. Alle som tror at et politisk skifte kommer til å drysse penger over kommunen vår, kommer til gå på en stygg smell. Ingen erfaring støtter opp om et slikt synspunkt. Hele landet skal styres, og til syvende og sist er det staten som bestemmer. Tromsø, som alle andre kommuner, må også innrette seg etter dette. Det får en håpe blir rettesnoren for det politiske flertallet her i byen fremover. To år er ikke lenge i kommunepolitikken og ingen kan hvile på annet enn egne resultater. Glem ikke at roser også har torner.
