Vi er formelt sett midt i valgkampen før stortingsvalget 11. september 2017. Hvor ser vi det? Litt finner vi på Riks-TV (NRK), noen spredte innlegg fra lokal-, regional- og delvis nasjonalpolitikere havner i avisene, samt en og annen skandalesak fra de store mediedistributørene. Personlig finner jeg mest valgkamp i sosiale medier. Det kan være via sidene til partiene på Facebook, bilder og videosnutter på Instagram osv. Det jeg finner mest oppsiktsvekkende i år er spørsmålet om hva man får med seg dersom man ikke er på de sosiale mediene.

Facebook, Twitter og Instagram er ikke nytt for oss i dag. Vi er blitt komfortable med disse mediene. Flere mener nå at vi kanskje er blitt litt for komfortable i disse mediene når majoriteten av valgkampen er flyttet fra det åpne, offentlige rom og til medier hvor man selv styrer hva man skal se og hva man ønsker å være foruten. Øystein Aldridge og Mina Hauge Nærland er to som mener at økt politisk debatt i sosiale medier ikke nødvendigvis er en heldig utvikling.

I tillegg til at vi kan oppleve en svekket tillit fra folket overfor de redigerte mediekanalene, så mener jeg at det er et problem dersom velgere som ikke ønsker å bruke sosiale medier like mye som Ola og Kari Nordmann gjør, går glipp av valgkampen eller viktige deler av den. Norge har et veletablert demokrati, anslått til et av verdens best fungerende. La oss ikke kjøre denne styringstrenden i grøfta.

På sosiale medier kan enhver legge ut det en selv ønsker. Ingen fra de redigerte mediene i Norge har makt til å tvinge politikerne til å uttale seg via dem. De står nok relativt fritt til å lage saker basert på unnværende politikere, men det medfører ikke at de velgerne som ønsker å følge med i en valgkamp, uten å ha ferdigheter til bruk av sosiale medier, faktisk blir inkludert. Partiene tjener nok stort i stemmevaluta på å flytte sin valgkamp over i sosiale medier. Konsekvensen kan jo bli at velgerne ikke klarer å sette fingeren på nøyaktig hva som skiller partiene. For å få fram forskjellene i politikken, mener jeg at man er avhengig av kritisk journalistikk som ikke jobber for et av de mange partiene som stiller til valg.

Hvem har ansvaret for at velgerne på generelt grunnlag er opplyst nok til å foreta en selvstendig avgjørelse om hvem de eventuelt ønsker å gi sin stemme til i årets stortingsvalg? Jeg mener at det tradisjonelle svaret ”de er selv ansvarlige” ikke holder lenger. Med dette utfordrer jeg alle politikere med respekt for enhver potensiell velger om å utvide valgkampen, istedenfor å flytte den. Det bør ikke være noen problem å drive valgkamp i de alminnelige, etablerte mediene i tillegg til å være på de sosiale mediene. God valgkamp!