Det påpekes at tilliten til Tromsø politikerelite ser ut til å være nokså tynnslitt, spesielt gjelder dette ute i distriktene. Forklaringen er enkel: Selvfølgelig vil det bli mistillit til den politiske eliten (og resten av kommunestyret) i Tromsø kommune, ettersom kommunestyret helt og holdent mangler distriktsrepresentanter, altså noen til å representere og å ivareta distriktene.

Man vet og at de som ikke blir ivaretatt også blir fort glemt. Det er nok derfor at innbyggerne rundt om i bygdene, eksempelvis i Kattfjord, selv må trå til med dugnadsarbeid både når det gjelder oppsett av veilys, preparering av skiløyper og andre oppgaver som blir besørget i kommunal regi dersom man har urban postadresse. Både hjelpen fra rådhuspolitikerne og muligheten for medbestemmelse ser ut til å være helt borte. Vil rådhuspolitikerne noe, ja så blir det også slik. Det påtvungne oppdrettsanlegget ute i Vengsøyfjorden er et kroneksempel på dette. Den eneste som her ble bønnhørt var storkapitalen. Folks oppfatning er da at politikerne ikke er opptatt av den menige mann, men å tjene storkapitalen. Denne egenskapen i kombinasjon med lite kjennskap til distriktene kan fort bære galt av sted, i alle fall når det er snakk om tillit for oss som bor på strekninger med naturlige fartsdumper. Forslag som å legge ned alle distriktslegekontor og å innføre bompenger må i beste fall være gjort av politikere med store sorte hull i den politiske distriktskompetansen. Uansett er det et tydelig eksempel på distansen mellom distriktet og bypolitikerne.

Mye er positivt i distriktene. God plass, stillhet, og naturen i umiddelbar nærhet. Det er kanskje derfor flere og flere, spesielt barnefamilier, velger å bosette seg i distrikts Tromsø. Barnefamilier som har behov for barnehageplass. Det er da mildt sagt betenkelig at distriktsbarnehagene tvinges til å kjempe en evig kamp om sin eksistens, samtidig som nye sentrumsbarnehager til stadighet ser dagens lys. Bare de siste to årene er fire distriktsbarnehager (Trondjord, Vengsøy, Kattfjord, Tromvik) foreslått nedlagt, til tross for økt tilflytting, bolyst og næringsutvikling i disse områdene. Og, mens Tromsøpolitikerne snakker høyt om verdivalg og viktigheten av å få lov til å bli gammel i sitt nærmiljø, plasseres distriktenes eldre på gamlehjem – til og med i andre kommuner. Hvorfor? Handler det fortsatt om sorte kunnskapshull i den politiske distriktskompetansen, eller er holdninger også en medvirkende årsak?

Men, når valget nærmer seg da blir selv den minste krik og krok rundt om i distriktene interessant. Til og med vår kjære ordfører forlater de urbane strøk, og begir seg ut i ukjent distriktsterreng for å høre hvordan det står til, og om vi skulle komme til å mangle noe. Men, tilbake til mistillit og den politiske eliten. Får man tillit når man oppsøker valgstandene i Storgata, og politikerne som møter oss ikke forstår hva vi snakker om? Avstanden mellom tillit og mistillit kan være kort – veldig kort. Godt valg!