Jeg kom til Tromsø som ung student på 90-tallet. Her fikk jeg min utdannelse, min første jobb, min kjæreste, egen familie og erfarte mørketid og midnattssol. Her ble jeg bergtatt av fantastiske mennesker og en livsholdning om at «de beste muligheter alltid ligger foran, men du må selv gripe dem».

Jeg opplevde tidlig at Tromsø er en spennende by med mange personligheter, miljø og spennende muligheter for jobb. Dette har i sum gjort at jeg valgte å bli her nord. Men, alt dette er nå min fortid. Er Tromsø fortsatt like attraktiv for studenter, unge, nyetablerte og jobbsøkende?

Nord-Norge blir ofte beskrevet som «mulighetenes landsdel» og at «Fremtiden ligger i nord». Andre peker på Tromsø som «den arktisk hovedstaden». Disse beskrivelsene gjør seg godt i festtaler, men hva betyr ordene egentlig?

Vi som bor i landsdelen må ha mulighet til å utvikle de unike egenskapene og ressursene vi har. Da trenger vi en tilrettelegging gjennom gode beslutninger og en sikring av regionalt selvstyre. Jeg mener regionreformen er en unik mulighet til økt demokrati for landsdelen vår. Beslutningsmyndighet på flere områder skal flyttes fra direktorat og statlige institusjoner til et folkevalgt nivå nærmere den nordnorske befolkningen.

Det betyr at vi som bor lengst nord får større påvirkning på de viktigste områdene. Beslutninger vil i fremtiden bli tatt av personer som bor der vi bor, lever der vi lever, jobber der vi jobber og kjenner landsdelen slik vi gjør. Vi kan få en større medbestemmelse og kontroll over ressursene i våre nærområder. På denne måten kan beslutninger tas med bakgrunn i lokal kunnskap og regionale prioriteringer. Et typisk forvaltningsområde som må styres regionalt er fiskeriforvaltningen. Dette inkluderer fiskekvoter, pliktsystemet og havbruksnæringa.

Alt dette forutsatt at vi velger de som best evner og tør å stå opp for våre kjernesaker. Fisk og havbruk er en av våre viktigste næringer for fremtiden og det er i vår landsdel den skal skaffe arbeidsplasser. Vi snakker her om ressursene utenfor vårt eget stuevindu. Jeg vil også i større grad legge til rette for lokale gründere og initiativ som kan skape verdier og arbeidsplasser her nord.

Selv om arbeidsplasser er viktig, må flere forhold legges til rette for at vi skal trives her vi bor. Vi må ha gode nabolag og arenaer for sosial kontakt. Familier ønsker nærhet til gode barnehager og skoler, trygg skolevei og muligheter for ulike aktiviteter. Alt dette skaper bolyst, trivsel og ønske om å investere tid og krefter i eget nærmiljø. Hvordan får vi til dette?

Jeg tror på ett mangfold av barnehager som er familie-, foreldredrevet- kommunale eller kommersielle. Noen i tradisjonelle bygg og andre med baseinndeling.

Noen med tradisjonell drift og andre med fokus på uteliv, musikk eller alternativ pedagogikk. Da trenger vi tilstrekkelig med barnehageplasser, flere voksne og pedagoger i barnehagen samt tilrettelegging slik at barnehage og kontantstøtte til 1-åringene lettere lar seg kombinere. J

eg tror også vi må legge større vekt på de praktiske fagene i skolen, som kunst og håndverk, gymnastikk, matlaging og helse. Disse fagene gir mulighet til å utvikle praktiske evner som er viktige for livet og mestringsfølelse.

Jeg tror vi som politikere i enda større grad må heie fram det lokale initiativ. Oppmuntre de foreldre, besteforeldre og barn som ønsker å skape noe i sitt nærmiljø. Vi må la kreativiteten, gleden og de økonomiske midlene bli igjen der aktivitet og trivsel skapes.

Det betyr i praksis at ingen frivillige organisasjoner skal betale moms, at enkelte aktivitetshaller skal komme inn i tilskuddsordningen for idrettsanlegg og grensen for skattefradrag ved gaver til frivillige organisasjoner og trossamfunn økes både for enkeltpersoner og bedrifter.

Vi har grunn til å være stolte av det vi har, hvem vi er og hva vi kan få til. Samtidig må vi sammen peke på hvilke prioriteringer som må på plass for at vi skal kunne være den mulighetenes landsdel vi ønsker. Solrike bilder på Facebook av fjelltopper, blått hav, hvite strender er flott. Turister og «søringer» som tar med seg opplevelser hjem.

Dette forsterker vårt omdømme som et attraktivt feriemål. Men, det er ikke nok. Vi må kanskje minne hverandre på at mange av våre verdier også blir skapt når «nordausten hyle rundt nova, snyen kjem horisontalt og sug sæ fast på husan og bølgan glefse innover landet».

Det er da vi virkelig blir nordlendinga. Det er også da vi melker kyrne, forer sauene, henter fisken opp av havet og holder «samfunnshjulene» i gang. Det er nettopp da turistene kan få de mest eksotiske opplevelser i vår landsdel.

Evner vi å finne sammen i de store, viktige prioriteringer innen samferdsel og forsvar? Jeg ønsker at vi sammen skal jobbe for mer jernbane i Nord-Norge og først og fremst mellom Narvik, Harstad og Tromsø. Samtidig må vi prioritere midler til vedlikehold og bedring av fylkesveiene slik at fisken fra våre fiskevær raskt kan bringes til kundene i Europa og Asia.

Landsdelen vår trenger ett solid Forsvar slik at vi kan forsvare våre hus, hjem, byer og vårt folk. Vi må ha mer tilstedeværelse og styrking av hæren og helikopterstøtte er en selvfølgelighet. Derfor vi jeg kjempe for at helikopterbasen på Bardufoss består.

Skal vi kunne skape verdier og utvikle landsdelen vår, må vi alle stå sammen. Vi må tenke større enn vår hjemplass og evne å være stolte av dem som får til noe. På Sommarøya utvides hotellet, Husøya styrker seg som et levende fiskerisamfunn, Skjervøy skaper store verdier innen fiskeri, Lyngen er blitt et verdenskjent turistmål og Tromsø blir stadig lagt merke til som den unike urbane verdensbyen langt der nord, den arktiske hovedstaden.

La oss derfor investere i «mulighetenes landsdel» gjennom felles innsats for å realisere vårt potensial både som enkeltindivider og samfunn. «Vi kan ikkje bare stå han av», men utvikle oss slik at vi i fremtiden «er attraktive for nye unge jenter og gutter».