Det viktigste som har skjedd i Nord-Norge de siste dagene er ikke valgkampen med stats-ministerduellen i Tromsø mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i Tromsø, men den største samarbeidsavtalen som noen gang er signert mellom Nord-Norge og verdens mest folkerike stat Kina ved en av landets viktigste regioner.

Det skjedde ikke i Tromsø, men i Bodø.

Avtalen ble signert mandag 28. august med den regionale kinesiske ledelse til stede, og har en ramme på over to milliarder kroner dekkende for fiskeri, reiseliv, havbruksteknologi og utdanning.

Ikke uten grunn kan Nordlands fylkesordfører Tomas Norvoll slå seg på brystet og erklære at det er Nordland som nå inntar en ledende rolle i utbyggingen av internasjonale relasjoner i nord, ikke minst via Universitetet i Bodø og den kompetanse som finnes her.

Hvor er det blitt av Tromsø – har byens ledere sovnet fullstendig av og nøyer seg noen verbale ytringer i ny og ned om sin hovedstadsrolle i nord, mens rivalen Bodø handler? Det er ikke første gang. Symptomatisk er det også at så vidt undertegnede kan se, så har ingen av mediene i Tromsø fått med seg denne viktige nyheten.

For all del, det er ikke noe galt i at Bodø og Nordland viser stor aktivitet. I Nordland tar man initiativ og viser handlingsvilje der man lenger nord i landsdelen stort sett nøyer seg med prat og/eller papirflytting.

Eksport og internasjonale kontakter er ikke desto mindre helt avgjørende for også utviklingen i Troms med Tromsø i spissen. Og skal Tromsø beholde sin status som arktisk hovedstad, så må man ikke sove seg bort.

For Kina er i ferd med å markere seg sterkt også i nordområdene – ikke minst etter at statsminister Erna Solberg klarte å låse opp fryseboksen og legge forholdene til rette for en rask utvikling mellom våre to land.

I en artikkel i «iTromsø» fra 11. april tillot undertegnede seg å påpeke hvor viktig dette er.

Jeg minnet om at Kina i 2013 inngikk en frihandelsavtale med Island, den gang som det første land i EØS-området. Hvorfor skulle Kina med sine 1,4 milliarder innbyggere være interessert i Island med 330.000? Svaret er Arktis og Islands posisjon i Nord-Atlanteren. Kineserne er ikke opptatt av «stor nasjon» og «liten nasjon» – men at man har felles interesser som kan skape en vinn-vinn-situasjon.

Island er derfor blitt en av de viktigste arktiske møteplasser, manifestert gjennom imponerende «Arctic Circle»-konferanser i Reykjavik der kineserne for lengst er på plass med deltakere på regjeringsnivå. Det er bare å notere seg at «Arctic Circle» er større enn Tromsøs svar, «Arctic Frontier»!

Tromsø må ta et landsdelsansvar og samordne landsdelens mange arktiske interesser slik at særlig nordnorsk næringsliv virkelig blir tatt med i den utvikling vi står foran. Det mangler ikke på temaer: Reiseliv, arktisk forskning, klimautviklingen, teknologier og kompetanse på nettopp Arktis og ekstreme områder, offshore og energi, maritime spørsmål, og behovet for politisk stabilitet i Arktis. Noe av dette tar sentrale myndigheter seg av, men Nord-Norge må definitivt kjenne sin besøkelsestid.

Neste steg vil være en frihandelsavtale Norge-Kina med vekt på Arktis og satsing på Nordområdene – med utvikling som drar mye av den øvrige utviklingen med seg.

Det ser vi også i frihandelsavtalen Island-Kina. Avtalen har åpnet Grønland opp for et globalt marked, og kineserne kommer ikke tomhendt. De har for lengst forstått at de må delta aktivt i organisering og finansiering av prosjekter, ikke minst innen transport sjøveien.

Nå kan vi bare erkjenne at Tromsøs politiske ledelse og næringslivet med ikke synes interessert i denne prosessen.

Det er bare å bestille billett til Bodø dersom noen i Tromsø ønsker å utnytte det utrolige potensial som Kina-avtalen representerer.