Først og fremst røper avisene at korrekturlesere dessverre er bortvist fra «desken» med den følge at innholdet gjerne får en annen mening enn tiltenkt. Det får så være, man kan alltids med litt dekoding finne ut av rotet. Når det fortelles at en idrettskvinne eller idrettsmann «har røket sitt leddbånd» får det meg til å tenke at her må journalistene ha gått i surr mellom transitive og intransitive verb.
Knapt noen er i stand til å uttrykke andre superlativer enn «sinnssykt bra» eller «dritt bra» når de skal gi sine gledesuttrykk på TV. Verre blir det når «TIL slakter Viking» i en fotballkamp og enda verre når noen «slakter Sylvi Listhaug», eller var det Thorbjørn Jagland som var lagt på «slaktebenken»?
Jeg er vokst opp på en gård lengst nord i Gudbrandsdalen på 50-tallet og måtte, som alle andre barn fra gårdene i bygda den gangen, delta i slaktinga om høsten. Jeg minnes spesielt hvordan vi måtte sitte på huk ved siden av slaktebenken i lysskjæret under utelampa og røre med tvara i blodbøtta.
Når jeg ser ordet «slakte» misbrukes slik det blir gjort i dagens media, særlig blant sportsjournalister, minnes jeg slaktetiden og det gjør sikkert mange med meg. Er det ikke mulig å gi dagens journalister en betre føling med språket så de kan la være å ty til slikt vettlaust ordbruk?
Kanskje var oppropet til kulturminister Linda Hofstad Helland og Ola Borten Moe om å bevare norsk kultur ikke så uoverveid som mange ville ha det til?