Jeg er vokst opp på Ørnes, kom til min rett som rapper i Bodø og bor i Oslo. Den konflikten jeg nå ser utspille seg i avisene i nord er pinlig lesning.

Sist uke kom to artikler. Den ene fikk meg til å gremmes over å freelance i herværende avis. Den andre gjorde meg sjeleglad for jeg kan gjemme meg bak tittelen ørnesværing, når det blåser som verst rundt Keiservarden.

Av en eller annen grunn har nemlig godt voksne, presumptivt utdannede (i motsetning til undertegnede og en viss Fauske-ramp) journalister i Bodø og Tromsø en slags uimotståelig trang til å bruke spaltemetervis på en slags fotballhooliganvirksomhet i debattform, som om de skulle være toppscorere på henholdsvis Bodø Glimt og TIL.

Fotballspillere er dog sjeldent gode med ord.

Bodø Nu. 09.01.2018: Torgeir Grubstad har vært i Tromsø og feiret jul. Dette kvalifiserer visst til en kronikk med den hardtslående overskriften «De klager ikke, Tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet».

Her går han hardt inn for å fornærme den innbyggertallmessig overlegne byen. For han har det vært viktig å «følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner». Han om det.

«Vi har da herjet der oppe etter det», sier han. Etter at kompisen hans i 1970 fikk seg en på trynet etter å ha vært brautende i taxikøen. Tromsøinnbyggerne er pussa? Mon ikke han skal feie for egen dør, og begynne å skrive kommentarer i edru tilstand. Han rakker ned på Tromsøs evne til å tjene penger på turister.

Vi har jo også Nordlys. Ja, det har «vi», og med et snev av kremmerteft hadde turistene kommet til Bodø også. Det er jo akkurat slike ting vi prøver å få til, men ikke klarer. Men ifølge Grubstad er det fordi vi er så kred. Vi vil ikke.

«Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt». Dette er et klart motsatt ekko av avisa Nordlys' politiske redaktør Skjalg Fjellheims stadig gjenvendende konspirasjonsteori om at hele resten av Nord-Norge er ute etter å ta Tromsø, fordi de føler folket der er besnærende og snobbete.

Hva med å bare ikke være det, da? Folk flest der oppe er jo ikke det, hvorfor insisterer politikere og debattanter på å fremstå sånn?

iTromsø 10.01.2018: «Buktafestivalen finner tilbake til seg selv», ifølge iTromsø-redaktør Stig Jakobsen. Dette har de gjort ved å booke to nylig gjenforente band som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet, rundt da jeg mistenker Jakobsen gikk på journalisthøyskolen, og sang med på «I Got Erection» på Blårock.

Jeg har heller ikke vært på Bukta, så jeg kan ikke si noe om volumet på fulle folk kontra artistene. Bukta skal ha for å ha holdt en viss profil, selv om deres anti-hiphopholdninger alltid har fremstått bakstreversk, noe retrorock fra nittitallet også er for meg.

Men i følge Jakobsen er Buktas publikum musikalske feinschmeckere, mens Parken er fylt opp av bønder som skråler og lurer på om ikke Åge kommer og tar den derre «Rai Rai» snart. Jeg regner med at Stig Jakobsen og vennene hans holder gladelig kjeft på lørdagen under Buktafestivalen når Sondre Justad står på scena og knuser småpikehjerter.

Parken har etter hvert måttet innse at Bodø er litt for lite til at byens store folkefest kan baserer seg på kredbookinger. De må tilby litt til alle. Og det klarer de på ofte mesterlig vis, selv om det betyr et noe spredt og spaltet program, som gjør at det er vanskelig for alle å henge med hele veien.

Dessuten, folk kjøper billettene før de vet hvem som spiller fordi de har tiltro til bookingene. Men disse pro og anti-argumentene har jo ingenting med saken å gjøre.

Hvis man skal måle, har nok begge to enorme, eller skikkelig korte peniser, for en mann med en godt fungerende, middels stor arbeidskuk ville aldri vært så opptatt av størrelse.

Er det pissekonkurranse vi snakker om, så kan dere jo skrive navnene til deres norske favorittband (sikkert henholdsvis Bols og 126), og så kan jeg kjøre et av mine: Morten Jørgensen og spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Men hva i alle dager er vitsen? Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Tidligere skreiv jeg for AN. Mye om Parken og lokal musikk. Men jeg følte ikke behov for å skrive nedsettende om Bukta hver gang Parken gjorde en fulltreffer, eller for den saks skyld Cazadores hver gang Kråkesølv ga ut noe bra.

Det er jo denne idiotiske evnen til å ikke ville andre godt som gjør at vi ikke kan stå samla sterke mot søringan. Om det skulle være noe poeng.

«Så hva har vi felles, om noget?», koketterer Grubstad. Byene Bodø og Tromsø har ganske mye til felles, men mest av alt har de til felles en gjeng med middelaldrende til aldrende journalister, som strever med å fylle opp kommentarspaltene sine, og heller velger skolegårdstaktikker fremfor å faktisk skrive om noe reelt.

For utover fotballbanen, og krangling om arbeidsplasser, er dette en konstruert konflikt, fra den gang verden var mye mindre og avstanden fra Nord-Norge var så uoverkommelig at man brukte tida på å måle lemstørrelse innad.