Sett fra sidelinja

«Hvordan overlever dere i Arktis?»

Gratulerer med soldagen, Tromsø! I den anledning vil jeg fortelle at The New York Times ønsker å skrive en reportasje om hvordan folk som bor nær eller over Polarsirkelen lever med de særdeles lange og mørke vintrene.
debatt

På Facebook har det sirkulert en link til avisa, hvor man kan fylle ut felter for å svare på forskjellige spørsmål. Som: Hvor bor du? Hva brakte deg dit? Hvor mange vintre har du bodd der? Hva er dine mørketidstips? Hva ville overraske folk med mørketiden?

Slike spørsmål føles litt som om fuglene skulle spørre hvordan det føles å ikke kunne fly. Samtidig er det jo naturlig at de lurer. De har sikker liknende saker fra andre steder i verden.

For tropene: Hva ville overraske folk med hete?

For Los Angeles: Hva er dine tips for å overleve med all trafikken?

For Manhattan: Hvorfor endte du opp der, og hvor mange ganger har du overvintret?

At det er amerikanerne som spør, er ikke rart. Jeg så en gang et amerikansk TV-program fra Anchorage i Alaska. De så på soloppgangen klokka ni om morgenen og de var overrasket.

Det som overrasket dem var ikke at sola stod opp i desember. Heller ikke at den stod opp såpass tidlig som klokka ni. Men at den stod opp så sent. Som om Anchorage ligger langt nord. Jeg innså snart at Amerika er skjøvet sørover.

De fleste amerikanere bor sør for New York, samme breddegrad som Napoli, og derfor kan de ikke klandres for å synes at Anchorage, på samme breddegrad som Oslo, ligger langt nord. Så nei, det er ikke rart at de spør. Og kanskje er de litt imponert over at vi holder ut.

Det finnes steder i Arktis som virkelig er ekstreme. Som har skikkelig kulde og mørke vintre. Undersøkelsen er kanskje rettet mot dem som bor på slike steder. Tromsø er et av de minst ekstreme stedene nord for Polarsirkelen. Klimaet er relativt mildt, vintrene er lettere å leve med enn i Montreal eller Moskva.

Det er kort til verden og byen er et ganske ordinært skandinavisk småbysamfunn, med enkelte viktige avvik. Tromsø er likevel ikke en vanlig plass, ikke engang etter norske forhold. Norge og verden er nemlig delt opp i to soner: her-sonen og der-sonen.

Hvis man ser på Nytt på Nytt, og det er en sjelden nordlending innom, blir Nord-Norge, for enkelthets skyld, omdøpt til «Der». Eller, til nød «Der Oppe».

Vi som bor Der er veldig opptatt av hva folk som bor Her tror om oss. Dette er et hierarki, så hva amerikanere synes om Norge, blir det samme, men på større skala.

Slik er provinsialismens vesen. Vi vil på den ene siden være helt vanlig, som de andre. Dette, mener jeg, er den dype grunnen til at Reykjavik er så hipt. De vil være vanlige. Islendingene vet utmerket godt at utlendinger tror de bor i igloer og overlever på selspekk og at rang avgjøres av størrelsen på hornene man har på hjelmen.

Kanskje føler de at det nesten er litt bortkastet når de henger på sine hippe kaffebarer, hvis ingen folk fra Her ser hva de gjør på Der-øya?

Men samtidig vil folk som oss være eksotisk og spennende. Men vi vil være eksotisk på våre egne premisser. Hvis folk i New York, med sitt sørsentriske perspektiv, tror vi må drepe vår egen middag, kan man nesten bli litt fornærmet. Men hvis noen skulle si: 69 grader nord ... det er ikke så langt nord, er det vel? En fornærmelse det også.

Uansett, jeg svarte på New York Times' undersøkelse. Her er svarene:

Hva brakte deg dit? Fødselen min.

Hvor mange vintre? 36 av 42.

Hva ville overraske folk om mørketida? At det ikke er helt mørkt om dagen, i alle fall på min breddegrad. Dagene før soldagen er himmelen aldri blå. Men hvit, som undersida på en torsk. Det indirekte lyset føles kunstig, som å være inne i en gigantisk innendørs sportsarena. Etter en lang vinter har pupillene glemt hva de skal gjøre med sollys, så de lukker seg ikke. Da får jeg migrene. Også, uten solskinn, ingen skygger. Skygger er et vårtegn.

Hva er dine mørketidstips? Kom deg ut i lyset! Unngå den deprimerende følelsen klokka halv tolv når du ikke fikk med deg noe dagslys, og nå begynner det å bli mørkt igjen. Det er en metafor på livet, og kan få den beste til å falle i tanker om hva man egentlig har oppnådd her i livet.

Kan du beskrive hvordan det er å leve i mørketida? Uansett hvor man bor i Norden, står man med ryggen mot nord og nesen mot sør. Å reise betyr å reise mot sør, der hvor byene er større, været er varmere, historien er eldre og alkoholen er billigere. Når jeg kommer hjem, har jeg opplevelsen av å ha kommet opp igjen. Det er langt vekk fra alt, det er tomt, stille og kaldt.

Tilbake i tårnet. Å reise er mer enn å reise bort og komme hjem. Det er å delta i verden, og så trekke seg tilbake til tårnet. Å vite at (nesten) alt i verden er lenger sør, er følelsen av hjemme. Når det er mye snø og kaldt, er januar min favorittmåned.

Jeg skulle ønske vi hadde ti januarer i året. Vinteren er best. (Jeg smurte tjukt på slutten, for å gjøre meg mer eksotisk. Hvor ellers på den nordlige halvkule kan man elske januar?).