Streiken i skoleverket har vart siden 1. juli. Arbeidsgiversiden (KS) forteller at de har gitt og gitt, mens lærerne krever mer og mer. Om det er slik KS sier, så må det være mulig å synliggjøre hva de faktisk har gitt.

Vi lærere opplever at stadig mer tid underlegges styringsrett, og at lønnsutviklingen har vært dårligere for oss med KS som forhandlingsmotpart enn for andre grupper i samfunnet. Utdanningsforbundets standpunkt i konflikten er klinkende klart og i tillegg forankret i en uravstemning der 73prosent av medlemmene avviste meglingsresultatet. Den typen forankring av forhandlingsposisjonen mangler KS.

KS gjentar dessuten at de ikke har fullmakter fra sitt eget styre til mandat til å strekke seg videre. Det er sterkt beklagelig.

Men etter hvert blir det pinlig klart at det kun er 8 prosent av kommunene som har behandlet KS sitt forhandlingsmandat, og i store kommuner som Bergen, Stavanger og Kristiansand har politikerne gått ut med kraftig kritikk av KS. Når KS står på sitt og pukker på forhandlingsmandatet blir det etter hvert lite troverdig.

Ingen lærer streiker for moro skyld. Dette dreier seg rett og slett om fremtidas skole og arbeidsforhold for både lærere og elever. Mange forståsegpåere med noen studiepoeng i moderne ledelse har nå kastet seg inn i debatten og ikke uventet er deres medisin mer målstyring, mer tidsstyring og mer styring i det store og hele. Skoleverket er ridd av disse målstyringsmisjonærene, og i det siste tiåret har det tatt fullstendig av. Alle som har en viss fartstid i skolen vet at det er lærernes tid med elevene og tid til planlegging, alene og i fellesskap, som er avgjørende for resultater og kvalitet, ikke oppfylling av en flere hundre målstyringsparametere.

Utdanningsforbundets slagord i denne streiken er kort og godt «Mer tid til hver elev». Vi vil ha muligheten til å være gode lærere. Vi skal levere god undervisning og oppfølging av elevene. Da er vi helt avhengig av en fleksibilitet i arbeidsdagen, som gjør at vi er på plass når elevene trenger det.

I 2009 kom en rapport om tidsbruk i skolen, arbeidet var ledet av fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl. Rapporten forteller at bare en tredel av det lærerne gjør, er oppgaver relatert til undervisning og elevrettet arbeid. Lanseringen av en ny gjennomgang av tidstyvene i skolen er med andre ord relativt unødvendig, all den tid det foreligger et kvalitativt godt arbeid på dette allerede. Beklageligvis ligger det i en skuff i Kunnskapsdepartementet. Vi fortsetter at den skuffen kan åpnes, det er nemlig ikke så lenge siden den ble lukket.

Respons analyse har i en undersøkelse avdekka at nesten 60 prosent av lærerne opplever at de har fått mindre tid til å gjøre det de skal. Bare 4 % mener de har fått mer. Høyre, som nå har ledelsen både i regjeringa og i KS, skal gjenreise lærerens status. Vi hørte hele valgkampen om Ernas drømmelærer. Men manglende samsvar mellom ord og handling leder raskt til tillitskrise. Der er vi nå.

Per Anders Madsen i Aftenposten sier det slik: – Rikspolitikere i nær sagt alle partier har i lang tid snakket varmt om behovet for skoleløft og høynet lærerstatus, mens Skole-Norge etterlyser retorikkens faktiske følger.

For egen regning legger vi til: Er vi vitne til en endring fra skolepolitikk til hul skoleretorikk?

Nok er nok, sier lærerne. Nå må vi få tid til å være lærere, og drive med det vi skal: undervisning, herunder planlegging og evaluering, faglig oppfølging av elevene, faglige møter og kompetanseutvikling.

På den politiske arenaen er det Høyre som sitter med nøkkelen. De har skolestatsråden, statsministeren og lederen i KS. Høyre flagget kunnskapsløft og drømmelærer høyt i valgkampen i 2013. De har i stedet høsta storkonflikt og tillitskrise. Solberg og Røe Isaksen kan ennå redde skinnet, men da må de fortelle KS at stahet ikke fører fram. Selvsagt uten å gripe inn i partsforholdet. Vi ber simpelthen om at ansvarlige statsråder bedriver litt voksenopplæring. Lærerne trenger mer tid til hver elev.