Idrettens pompøse nikkersadel i fri dressur, dansene rundt IOC, identisk med israelittenes dans rundt gullkalven. Erna hadde så visst ikke, som Moses, steinTavler å knuse, men resultatet ble det samme, kanskje enda bedre.

Erna knuste gullkalvene og levnet herrefolket, eller pampene i IOC, kall dem for hva man vil, i sutring og sorg, fordi avdemokratiseringen av vårt kongerike så fullstendig slo feil. I 1994 var Heiberg sjef under OL på Lillehammer. Som takk ble han kanonisert av IOC, som medlem i ringenes herrer. Hva visste Heiberg og idrettsstyret? Hadde de i det hele tatt noen innflytelse på IOC? Når media spør Heiberg hvorfor han ingenting gjorde virker han forferdet og direkte uforstående. Skulle han virkelig forstå noe?

Han avdekker sin uvitenhet om sitt eget land, og beklager at ingen fortalte ham at alle ”ublue” krav som er vanlig i IOC ikke var akseptable her til lands.

Tukling med skatt og moms er ikke ansett som god skikk og bruk. Men Heiberg tolererer, til og med ringeakt mot kongehuset uten å gjøre noe med saken. Skal han atter en gang unnskylde seg med at det var ingen med vett og forstand og folkeskikk som hvisket til han hvordan skikk og bruk fungerer i dette landet.

Visste ikke Heiberg og idrettsstyret det alle andre i vårt kongerike vet? Det er Hans Majestet som inviterer. Det er ikke for hvem som helst heller ikke for IOC, i selv diggende og narsistisk ånd, å komme trampende inn til majestetene Sonja og Harald og rope at: ”Nå må du, Harald, stille i polkø, mens vi tar oss til rette å tømmer barskapet.” Og hvem vet, når fluidumet minket i barskapet, ville narsissismen og selvrosen stige til så store høyder at vår konge fikk beskjed om å abdisere de neste 14 dagene. Slottet ville bli besatt. Hvor utopisk var håpet om å lære ringenes herrer norsk takt og tone, når Heiberg, som mangeårig, mangeårig medlem i pampenes rike, selv gir uttrykk for å mangle de mest nødvendige begreper om skikk og bruk. Ukulturen aksepterte han under OL på Lillehammer, og likeså uretten mot sørgende langrennsjenter under OL i Sotsji.

Det føles godt og behagelig å være nordmann i disse tider. Våkne politikere har satt stopper for en ukultur som var langt verre enn det man fryktet.

Heiberg minner om Erasmus Montanus, som mistet all bakkekontakt til fordel for sine nye venner, og ikke fikk den sunne fornuft tilbake før et riveskaft dasket han i pannebrasken. IOC har gitt han et embete, måtte Gud lede han til å tråkke på ei jernrive. I god IOC-ånd håper vi så inderlig på «the best riveskaft ever.».

Tiden har fått oss til å resignere og vi ler av toskeskapen «ringenes herrer» vekker, og lar den ligge sammen med pampenes virvelløse identitet. Istedenfor de vakre smil pampene ønsket, finnes bare respektløse hån og flir. Man får som en fortjener. Men intet er så galt at det ikke er godt for noe.

Det sikkert mang en lykkelig nordlending som takker for at de høye makter ledet idrettsstyret til torpedering av Tromsø-OL 2018, til fordel for drømmen om sitt eget OL i Oslo 2022.

Men nå takker vi de samme høyere makter, enda mer fromt og oppriktig for at de ledet Høyre til i Nemesis ånd å foreskrive samme medisin til Oslo-OL 2022.

I takknemlighet til de vel menende høyere makter slutter vi oss til avslutningen av Ibsens dikt Terje Viken: ”Og best var der vel at det gikk som det gikk og så får da du Gud ha takk”.

Og vi tilføyer en takk til Nemesis? Vi lyser fred over Oslo-OL 2022.