Et av de mange møter med for meg ukjente mennesker jeg husker best fra perioden som ordfører i Tromsø, skjedde uanmeldt og improvisert en sommerdag i 2009 eller 2010. Telefon fra Servicetorget i rådhusets første etasje, der kommunens vert spør om ordfører er ledig til et kort treff med et eldre par fra Tyskland? Som nå hadde et første gjensyn med Tromsø etter svært mange år. De ønsket å overbringe en hilsen til byens «Bürgermeister».

Noen minutter senere hilser jeg på en høy, slank og eldre herre sammen med sin kone. Et umiddelbart hyggelig inntrykk av en høflig og litt alvorlig mann, hun mer som en stille bisitter. De snakker kun tysk og jeg svarer på engelsk-tysk, samtalen går rimelig bra når jeg ber han legge seg på rolig tempo i sin tyske uttale. Og faktisk bare bedre etter hvert som vi blir mer vant i situasjonen. Et besøk som var tenkt å vare 5 minutter, tok nok timen.

Denne eldre mannen jeg navngir som Karl, var trolig rundt 84 år under dette besøket på ordførerkontoret. Han tjenestegjorde som fersk 18 åring på Tirpitz i 1944. Og var om bord da bombene falt den 12. november. Nå var han i Tromsø igjen for første gang i freds tid.

Som alle andre ungdommer ble han innkalt til opplæring og umiddelbar krigstjeneste så snart alderen var der. Første mønstring var på Tirpitz mens den lå i Kåfjord i Alta, og ganske umiddelbart på slep til Tromsø. Sammen med en jevnaldrende kamerat fra Hamburg hadde han ansvar for en luftvernkanon på styrbord side. Da alarmen gikk om natten /morgenen 12. november og de to soldatene kom til sin kamp-posisjon, var det for sent i forhold til å kunne få treff på de britiske Lancaster bombeflyene. Karl forteller at vinkelen ble for bratt, de stilte kanonen i øverste posisjon og sendte en salve som gikk for lavt. Han har tydelige problemer i forhold til å mane fram det som nå skjer:

Lastelukene på flyene åpner seg og bombelasten er på vei ned. Dødsangsten er lammende. De to unge klamrer seg fast i sin lille stilling mens det eksploderer både fjernt og nært rundt dem. Bombetreffet som får skipet til å kantre, gir likevel de to som er ute på skipsdekket tid til å klatre opp på baugen, og gå med kvervingen rundt.

Nå hersker det komplette kaos i et ragnarok av olje som brenner på havet, svart røyk, og massiv støy av skrik i panikk og dødsangst. Karl og kameraten er fysisk ikke særlig skadet, og går ned mot vannlinjen for å komme seg bort fra infernoet og til land. Kameraten fra Hamburg er nygift for bare en uke siden. Han går trolig inn i sjokktilstand. Han nekter å ta av seg sine svære og tunge støvler, og når de skal bakse seg bort til et forbi-flytende bjørketre som er sprengt på havet, forsvinner kameraten i oljesjøen. Karl kommer seg til slutt på land ved å henge på dette treet, utslitt og fullstendig oljeimpregnert både ut- og innvendig. Kameraten omkommer i forsøket, viser det seg senere. Karl blir etter hvert fraktet til Tromsøya for innkvartering og pleie. De neste dagene blir han og andre overlevende fraktet ut igjen til Tirpitz for å bidra til å finne de beste områdene for at mannskap med skjærebrennere kan få hull i det svært tykke skroget. Noen få av de stakkarene som banker der inne blir berget ut, men rundt 1.000 av det unge mannskapet omkommer. En fotballturnering for soldatene dagen før på Tromsøya, berget noen hundre til fra å drukne denne morgenen for 70 år siden.

For Karl er påkjenningen i denne gjenopplevingen på ordførerkontoret svært tungt, også preget av det jeg oppfatter er en selvbebreidelse gjennom alle år etter denne menneskelige tragedien – det som handler om hans nære venn fra Hamburg: Karl fikk aldri vennen til å fjerne støvlene slik at han kunne berget seg. Tyske soldater hadde streng disiplin, og tap av personlig soldatutstyr var alvorlig forseelse. Kanskje har dette medvirket til ulogisk adferd fra en sjokkskadd kamerat. Spørsmålene er mange, svar som gir ro er vanskelig å finne.

Å si at dette opplevdes sterkt for meg, er en alvorlig underdrivelse. Vi gråt nok alle tre der vi satt. Situasjonen kunne oppleves en tanke surrealistisk, så brått og uventet den var kommet på hos meg i trygge og rolige Tromsø. De daglige viktige og hektiske ordføreroppgavene var der og da kommet i et noe annet perspektiv. Preget av uansett hvilken side en krig blir sett fra; krig er det komplette, korrumperende og meningsløse slakteriet av mennesker som de fleste soldater og sivile bare blir tvunget inn i. Krig er galskap satt i system. Paradoksalt nok av de eneste tenkende skapninger på denne jord med evne til logiske resonnement, og oppførsel der samvittighet og empatiske evner skulle styre verden til et godt sted å eksistere i. Likevel preges historien kontinuerlig av galskapens systematiske handlinger der samfunnet høster tragedier og bunnløs sorg. Tragedien 12. november 1944 ved Håkøya er bare en av brikkene i denne tragiske bevisrekken.