I våres gledet vi oss over at Stortinget vedtok Grunnloven på bokmål/riksmål i en noe modernisert språkdrakt, og over at vi for første gang fikk Grunnloven også i nynorsk versjon. Så gikk det et halvt år før en pensjonert språkprofessor oppdaget at
Stortinget samtidig også hadde klart å gjøre en historisk tabbe:
De folkevalgte hadde vedtatt en gal versjon av Grunnloven på nynorsk. Grunnloven som ble vedtatt viste seg ikke å være den endelige versjonen, men et utkast.
En inkurie, ble det kalt av lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Martin Kolberg. Oppsiktsvekkende er det at hverken regjeringsapparatet, Stortingets administrasjon eller noen av de 169 stortingsrepresentantene oppdaget at det var en kladd som gikk til votering. Skikkelig “kleint”, for å si det med ungommelig sjargong. Ikke mindre oppsiktsvekkende og “kleint” er det at det tok et halvt år før feilen ble oppdaget og at det var en utenforstående som fant den.
Men man skal passe seg for å hovere over feilen. Alle gjør vi feil når vi skriver, og i stedet for å la irritasjonen ta overhand, bør vi ta denne flausen til etterretning og prøve å lære av den.
Når slikt kan skje med loven over alle lover, Grunnloven, er det virkelig en vekker – for alle som håndterer tekst som skal publiseres offentlig. Vi ser hele tiden mange eksempler på offentlig tekst som ser dagens lys i uferdig eller ubearbeidet stand. Vi kan ikke skylde på tekstbehandlingen; ingen tekst er moden for publisering uten ordentlig gjennomlesning og kontroll. Den enkelte skribent bærer det største ansvaret.
Men ansvaret hviler også på avisredaksjoner, forlag og andre aktører, også Stortinget, som hele tiden publiserer tekst offentlig. Alle og enhver må føle det som sitt ansvar at teksten leses omhyggelig, så alle kan stole på at den ikke når offentligheten full av pinlige feil. En økt språklig bevissthet og kvalitetssans ville hjelpe godt på vei. Ja til mer språklig flid, både på Stortinget og ellers i samfunnet!