Gunnar Pedersen er i to svære innlegg i Nordlys og iTromsø 23. mars på plass med en bred redegjørelse for denne utrolige rotete saken. Mye av den tidlige historien kan sikkert være greit beskrevet, men når vi kommer til dagens (siste 10 års periode) halter det hele.

LES GUNNAR PEDERSENS INNLEGG: Historien om veien gjennom Ramfjorden

Det koker ned til et par kritiske punkter som enten utelates eller sees bort fullstendig bort fra.

I 2008 gjør kommunestyret et klart vedtak om det vestre alternativ etter år med rot og kullkastinger. Jeg kan huske at gammelordfører Hermann en gang sa til meg, fritt sitert «dette er jo sinnsvakt, vi kan ikke la Ramfjordingene bestemme, med 8 forskjellige alternativer kommer vi aldri i mål». Dette er fritt sitert, men har like fullt et helt sentralt poeng – en Europaveg må bygges med en litt tøff holdning, lokalinteresser må vike – det er regionens interesser som er overordnet. Flertallet forholdt seg her til fagetaten ved Statens vegvesens klare anbefaling og så bort fra de mangehånde intriger i Ramfjorden.

Så vidt jeg husker var Høyres gruppe delt i denne saken og byrådsleder Øyvind Hilmarsen den gang for det vestre.

Neste del av spillet kommer etter skiftet i kommunestyret i 2011. I aprilmøtet i 2012 kastes den beslutningen om og man går mot øst – 27 mot 16 stemmer. Gudene må vite hvorfor man ga fra seg denne positive utviklinga man da var i mht prosjektet – onde tunger vil ha det til at dette var en intern avtale mellom Frp og Høyre, der Frp på død og liv ville gjøre noe annet enn de rødgrønne. Antakelig hadde man noen velgere i Ramfjorden som skulle tekkes.

Det tredje svært viktige punkt som Pedersen helt utelater var det statlige inngrepet som ble gjort i 2013 like før valget, der SVs statssekretær i Miljøverndepartementet Ellen Øseth gikk for statlig plan alternativ vest ut fra et konkret hensyn – trafikksikkerheten i Ramfjorden. Hadde den rødgrønne regjeringa fått fortsette hadde veibygginga i Ramfjorden vært i gang og nærmet seg ferdigstillelse.

I ettertid vet vi alle hvordan dette utrolig rotet har utartet seg. I beste fall kan vi hvis Solvik Olsen og regjeringa samler seg og tar en sjefsavgjørelse og overkjører verneinteressene, få et østalternativ. Det blir kjempedyrt og mye lengere enn den vestre traséen. For en svært lang fremtid må vi vanlige trafikanter og næringslivet slite med unødvendige ekstrakostnader og tid på en helt unødvendig rundtur langt inne på Ramfjordmoen. Jeg tror man kommer til å få problemer med dette i Stortingets samferdselskomite, det er nemlig noen der også som tenker. I verste alternativ blir dette stående for årtier framover som en skamplett på en del blå Tromsøpolitikeres manglende handlekraft i sin iver etter å fjerne et godt prosjekt som var på skinnene.

Så er det noen som sier – men her er jo Tindtunnelen utelatt. Vel, nylig kom katta ut av sekken: Walnum og ledelsen i Polarporten går nå for to løp og en prislapp på 3 mrd kroner. I sin prosjektplaner fra 2008 regner man med «lette» 1.6. 3 milliarder kroner til et samferdselsprosjekt i Tromsø er uhyre store penger, og selv om det kan regnes noen inntekter på masse er prosjektet helt marginalt i nytte. Det skal nasjonalt konkurrere mot en hel serie med viktige og tunge satsinger, og lokalt mot Ullsfjordforbindelsen, Kvaløyforbindelsen og trafikkløsninger og myktrafikktiltak på øya. Det har rett og slett ikke en sjanse. Det må et under til for at Tindtunnelen skal igangsettes, og det vil iallfall måtte kreve betydelig med bompenger som partner Frp er knallhardt imot.

Til min gode venn og historiker Gunnar Pedersen vil jeg si – framstillingen var framifrå frem til 26.3.2008. Derfra og ut sto den til stryk – dessverre! Historikere skal også skue framover, og dette vet du – dere har kjørt dere fast!