Jeg hadde torsdag denne uken en artikkel i iTromsø i tilknytning til bruk av avfallssug. Som en oppfølging av dette har jeg også lyst til å dele noen refleksjoner knyttet til den avfallspolitikken som føres i Tromsø kommune på mer generelt grunnlag.
Vann, avløp og renovasjon er tekniske tjenester som finansieres ut fra selvkost-prinsippet, der innbyggerne betaler gebyr direkte, utenom skatteseddelen. Dette er både viktig og riktig, da dette er tjenester som ville ha store problemer med å nå tilstrekkelig opp i kommunale budsjetter, i konkurranse med sykehjem, skole og veier, dersom de var finansiert over skatteseddelen. Dette da de fleste velgere har et mye nærmere forhold til de tre sistnevnte sektorer.
Den store ulempen er imidlertid at Renovasjon og VA-sektoren dermed også blir mindre interessant politisk. Om det gjøres grep som får ned kostnadene her, frigjøres det ikke midler til skole og sykehjem. Det eneste som skjer er at fakturaen som går direkte til hver innbygger blir litt mindre, noe som ikke i samme grad gir politisk uttelling.
Avfallstjenester er faktisk spesielt godt egnet for konkurranseutsetting, da det er snakk om enkle, tekniske og lett målbare tjenester, der et klart skille mellom bestiller/kontrollfunksjon og utførende er gunstig. Man har ikke de dilemmaer som for eksempel konkurranseutsetting av sykehjemsdrift gir, knyttet til parametere som er vanskelig å måle. På grunn av finansieringsmåten starter imidlertid kommunepolitikerne i feil ende når innbyggernes kostnader skal tas ned ved konkurranseutsetting.
REMIKS sin historiefortelling om at man er verdensledende på miljø, gjør også at politikerne lettere aksepterer svært høye kostnader. Hvem er vel motstander av gode miljøtiltak? REMIKS trenger ikke, på samme måte som et privat selskap, å gjøre grundige kost/nytte vurderinger. Man får jo inn det det koster uansett. Hvorfor ikke da argumentere for det dyreste og flotteste? I tillegg gir investeringer betalt av innbyggerne store fordeler til REMIKS når de samtidig skal konkurrere om bedriftskunder.
Mer overraskende er det at kommunen, også med Frp/H byråd, fortsatt har en politikk der innbyggernes penger i stadig større grad planlegges brukt som risikokapital for å gå i konkurranse med privat næringsliv. Dette på områder utenfor det som er lovpålagt, og stikk i strid med byrådserklæringen. Jeg vil anbefale alle å se en artikkel skrevet av leder i «Norsk Industri» i januar i år, som beskriver problematiske forhold som oppstår med en slik politikk. De forhold som her dras opp burde bekymre politikere fra alle partier. Hadde det ikke vært for at det dessverre er mange kommuner som driver på samme måte, skulle man nesten tro at denne artikkelen var skrevet spesifikt for Tromsø kommune.
Over tid har REMIKS klart å få politikerne med på store investeringer. Jeg kjenner ikke garanti-strukturen som er etablert, men uansett blir kommunen med innbyggernes penger stadig mer risikoeksponert (Selv om selskapene i Remiks-konsernet er organisert som aksjeselskaper, vil kommunen neppe la noen av selskapene gå konkurs om det skulle gå dårlig). Dette gjør at det blir stadig vanskeligere for kommunen å ta rasjonelle grep som kunne senket kostnaden for kommunens innbyggere.
Norge, og spesielt Nord-Norge, ligger på dette feltet langt bak de fleste andre steder det er naturlig å sammenligne seg med.
I Tromsø ser vi imidlertid nå et lite lyspunkt som kanskje kan bidra til at politikerne også vurderer andre forhold på nytt (ref. forhold tatt opp av «Norsk Industri»). Avfallstjenester til kommunale bygg er næringsavfall, og inngår ikke i det kommunen har avfallsmonopol på (skoler, barnehager m.fl.). Dette avfallet har aldri vært konkurranseutsatt, men nå har kommunen endelig besluttet å gjennomføre en konkurranseutsetting. Dette anbudet er lovet å komme ut innen 1. april (altså om få dager). Bodø og Mo i Rana har allerede gjort dette, og erfarer at de sparer millionbeløp per år. Så da gjenstår det å se om det samme nå vil skje i Tromsø.