Landsmøtesalen i Folkets Hus er fylt til randen. Et enormt rom fullt av om lag 850 erfarne politikere, journalister og profilerte gjester. Lyskasterne er rettet mot talerstolen og alle er stille i påvente av neste taler. Kameraene er stilt inn, og alt sendes ut via nettet til tusenvis av seere over hele Norge. Det krever mot å entre scenen.

Neste ut er Sandra Tønne fra AUF i Nordland. Hun snakker om båtforbindelsen til Træna på Helgelandskysten, fordi hun er brennende opptatt av å jobbe for en politikk som ikke legger distriktene øde. Få minutter senere har en erfaren, voksen politiker lagt ut følgende kommentar på sin Facebook-side «Tomme Tønner bråker mest».

Når NRK Nordland senere intervjuer politikeren som kom med utsagnet samt en retorikk-ekspert, går diskusjonen i hvorvidt 20 år gamle Sandra Tønne er hårsår om hun tar seg nær av dette, eller om hun rett og slett bør tåle denne formen for hersketeknikk.

Men hva om hun ikke tåler? Hva om Sandra og andre med henne, rett og slett synes det blir for mye? Hva er det da vi mister?

Hun ville i så fall ikke vært den første. TV-kommentatoren Johanna Garå er en av de som nylig har gått ut og erklærte at hun ikke orker mer, og innen politikken er det dessverre mange flere eksempler; Sandra Borch, Lisbeth Iversen, Celina Hagen og Maria Honerø for å nevne noen.

Hets av meningsbærere er nemlig i et tverrpolitisk problem. Politikere i alle partier utsetter seg for samme skyts ved å delta i debattene og ytre seg. Derfor må vi også stå sammen om å bekjempe problemet. Derfor må vi si ifra hva som ikke er greit, også når det ikke rammer oss selv. Og derfor vil jeg invitere de som ønsker å være med på nedkjempe denne utviklingen til en felles dugnad. På tvers av politiske grenser, på tvers av profesjoner. Vi trenger en holdningsendring, og vi trenger å vise engasjerte mennesker som Sandra at vi ikke bare ønsker, men trenger hennes stemme.

Mange av debattene om netthets dreier seg om hvor mye den som utsettes for vonde ord og ondskapsfulle ytringer, bør regne med før det er greit at de sier ifra – og da kanskje i neste omgang risikerer nye salver nettopp fordi de våger å protestere.

Når vi retter søkelyset mot den som sjikaneres og hun eller hans grenser, er søkelyset vendt den gale veien. Vi må ta tak i lyskasteren og snu den om 180 grader. Mot hetseren. Mot de som sitter i skyggen av skjermen og føler at de kan undra seg alt som heter folkeskikk. Det er de vi bør synliggjøre, det er de debatten bør dreie seg om. Vi må kaste lys på nettrollene. Vi må snakke om hvordan det er greit å oppføre seg. Er det i orden å angripe noens person, kjønn, legning eller utseende fordi de står opp og mener noe?

Vi må være tydelige på at det er de som utsettes for hets som skal vernes, ikke hetserne. Vi må skape et klima der alle som føler seg mobbet og truet tør stå fram og si ifra. De skal vite at vi alle står bak dem – og at de vil bli møtt med støtte framfor en konfrontasjon med hvor mye de bør tåle.

Med framveksten av sosiale medier har den politiske debatten slått ut i full blomst. Det aksjoneres, debatteres og langt flere har mulighet til å delta og mene. Det er en positiv samfunnsutvikling som vi skal framdyrke. For mister vi den, mister vi noe vesentlig; nemlig verdifulle engasjerte stemmer som utfordrer oss og står opp for det samfunnet de er villige til selv å kjempe for.