I forrige uke var jeg en tur på et av byens kjøpesentre og kjøpte en spade, et par hodetelefoner til mobiltelefonen, en liten boremaskin og ei lita hylle. Alle var merket med «Made in China» eller «PRC» (People’s Republic of China).
Ironisk nok er det som oftest land med nokså begrensede demokratiske systemer som pleier å klæsje på begreper som «demokratisk» og «folk» i sine offisielle navn. Vi husker jo den tyske, demokratiske republikken DDR eller for den saks skyld den fortsatt eksisterende demokratiske folkerepublikken Nord-Korea.
Mye av det vi har i de tusen hjem, som forbrukerelektronikk og verktøy kommer fra Kina, som har overflommet vestlige markeder med billige produkter som i alle fall tidvis holder et akseptabelt nivå. Når en boremaskin fra Kina koster en femtedel av en produsert i Europa, er det mange som er villig til å ta sjansen på at den er «grei nok».
Nå har vi begynt å kjøpe kinesiske el-biler også. Kanskje vil BYD, Xpeng og Maxus om noen år bli like innarbeidet i det norske språk som Ford, Volvo og Mercedes?
Folk flest bor i Kina, og det kan vel hende de kunne ha lyst til å kjøpe noe fra oss også? Det er bakgrunnen for at det i snart 15 år har vært ført forhandlinger mellom Norge og Kina med sikte på å få i stand en frihandelsavtale. Hvor mye penger Norge kan tjene på dette er omtvistet, men næringsminister i Solbergregjeringen, Iselin Nybø fra Venstre opererte med et anslag på opptil 160 milliarder i løpet av 10 år.
Fisk og meieriprodukter til Kina, dippedutter og klær i retur. Det høres tilforlatelig ut, men akkurat nå er kanskje tiden kommet til å sette en fot i bakken og tenke over hva vi holder på med.
Siden murens fall har vi tenkt at handel er en måte å spre rikdom, velferd og demokrati – eller så har det i det minste vært gunstige unnskyldninger for å gjøre forretninger også med land som ikke deler våre verdisett. Det kan selvfølgelig være mange gode grunner til å vende blikket bort fra kritikkverdige forhold hos land man samarbeider med. «Om Hitler invaderer helvete, kommer jeg i det minste til å gi djevelen fordelaktig omtale i Underhuset» er et berømt sitat fra Winston Churchill, noe som ble tolket som et svar på spørsmål om hvorfor den sterkt sovjetkritiske Churchill inngikk allianse med Stalin under andre verdenskrig.
Kina har stått bak en rekke uhyrligheter i etterkrigstiden. Historikere diskuterer hvor mange mennesker som mistet livet på grunn av Maos politikk, men det antas at det døde flere titalls millioner som følge av hungersnød bare under det såkalte «store spranget» i årene 1958-1962, med landbrukskollektivisering og opparbeidelse av lokal småskalaindustri.
Etter en kraftig dreining mot markedsøkonomi, har Kina blitt en økonomisk kjempe. Ved å innføre kapitalisme, men ikke demokrati, har den kinesiske statskassa blitt fylt til randen og satt landet i stand til å modernisere forsvaret og kjøpe innflytelse ute i verden. For eksempel har landet investert tungt i Afrika og har til og med plassert en militærbase i Djibouti, på det strategisk viktige Afrikas horn.
Men Mao henger fortsatt på veggene i Kina, og dagens ledelse ser fortsatt ikke ut til å bry seg nevneverdig om menneskerettigheter. Sensuren er trykkende, politisk opposisjon slås brutalt ned, det henrettes flere enn i resten av verden til sammen og minoriteter forfølges og interneres.
Heller ikke internasjonalt er Kina redd for å bruke muskler. Vår NATO-kollega Litauen våget å la Taiwan opprette en ambassade i landet, noe som umiddelbart fikk Kina til å sette i gang handelssanksjoner som rammer det vesle landet hardt. Kina anerkjenner som kjent ikke Taiwan som selvstendig stat, etter at den kinesiske lederen Chiang Kai-shek rømte fastlands-Kina og opprettet sitt eget ettparti-diktatur på øya i 1949.
Denne viljen til å sette makt bak ordene, fikk også Norge oppleve da Nobels fredspris gikk til den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. Handelen ble strupet og forholdene mellom landene satt på frysepunktet, helt til Erna Solberg dro med halen mellom beina til Beijing i 2017 for å be pent om godt vær. For å få tilgang til det lukrative, kinesiske markedet, måtte Norge love å ikke støtte handlinger som «undergraver kinesiske kjerneinteresser» – altså en lovnad om at vi skal holde våre moralfingre unna det kinesiske fatet.
Den russiske invasjonen av Ukraina, som utgjør en akutt fare for verdensfreden, forteller oss at vi ikke kan ta for gitt at handel eksporterer annet enn varer og valuta. Styresett med despotiske trekk adopterer ikke uten videre demokratiske impulser, bare fordi de har lyst på oppdrettslaks. Det er en erkjennelse som selv Jens Stoltenberg har kommet til, nå som generalsekretær i NATO.
Mannen som skulle bli sentralbanksjef, har nylig poengtert at frihandel kan medføre uheldig vareavhengighet og deling av avansert teknologi. Frihandel med Kina øker med andre ord sjansen for at kineserne sikrer seg tilgang på våre forretningshemmeligheter og at man binder seg til en potensielt uvennlig stat. En lett synlig parallell er Europas avhengighet av russisk gass.
I denne nye tid som åpenbarer seg, hvor beredskap og sikkerhetspolitikk på ny vil ta altoverskyggende plass i våre politiske prioriteringer, må vi rett og slett spørre oss om vi virkelig skal tigge Kina om markedstilgang.
I en verden som sulter, vil det uansett være markeder nok for våre meieriprodukter og vår fisk, om vi ikke skal gå på akkord med sikkerheten.