I offentligheten begynner støvet smått å legge seg, etter forrige ukes bruduljer rundt Tonje Brenna og Anette Trettebergstuens habilitetsproblemer, som førte til at sistnevnte trakk seg som statsråd. Sistnevntes erstatter er allerede utpekt. Verden går videre.

En uventet dreining ved Østfronten, og det som for en stakket stund så ut som opptakten til borgerkrig i Russland, sørget dessuten for å sende medias blikk i en annen retning. Det er likevel all grunn til å dvele mer rundt det som skjedde her på hjemmebane.

Vårt kollektive selvbilde av Norge er at vi er et land med lite korrupsjon. Med rette. Den såkalte korrupsjonsindeksen, som utarbeides av FN-sambandet, viste så sent som januar i år at Norge er et av landene i verden med minst korrupsjon.

Danmark troner øverst på lista, etterfulgt av Finland og New Zealand, før Norge følger på fjerdeplass. Korrupsjon har med andre ord dårlige kår her. Det er dessverre ikke synonymt med at alt foregår etter boka her i gården, noe forrige ukes innrømmelser og avgang viste til gagns.

Det er særlig saken rundt Trettebergstuen som forundrer, fordi en tiltrodd, høykompetent og særdeles flink politiker av dette formatet egenhendig burde ha skjønt at hun var helt ute å kjøre. Hun ble til og med advart internt, men duret likevel bare på.

Det rent tekniske i saken er det allerede skrevet mye om. Det som er vel så interessant er det store bildet her, altså hva makt og maktkonstellasjoner åpenbart gjør med vurderingsevnene til presumptivt oppegående folk man i hvert fall liker å tro at har gode vurderingsevner.

At makt korrumperer påpekte den britiske historikeren og politikeren John Dalberg-Acton allerede på 1800-tallet. Å påpeke det er tydeligvis ikke nok, for det fortsetter bare å skje. Hvorfor lærer de ikke, og hvordan klarer noen hele tiden – fortsatt – å havne i dette klisteret av kameraderi, nepotisme og inhabilitet som mange av oss vanlig dødelige umiddelbart skjønner at er komplett galt?

Det kan muligens virke både tendensiøst og urettferdig for de involverte å dra metoo inn i denne folden, men parallellen er dessverre relevant, selv om det verken er overgrep eller trakassering i bildet i de habilitetssakene vi nettopp har sett.

Akkurat den forskjellen er selvsagt vesentlig, det ene er ekstremt mye verre, da det etterlater seg ett eller flere offer, men begge deler er likevel ofte utløst av de samme mekanismene. Fordi det handler om makt og maktmisbruk.

Mange som blir sittende i og nært makta har nemlig en lei tendens til å miste gangsynet, som videre gjør at de føler seg opphøyd fra regler og kutymer alle andre må og skal forholde seg til. Til slutt blir gangsynet så tilgriset av fristelser og muligheter at man helt glemmer av hvordan den virkelige verden er skrudd sammen. Eller, man glemmer av at man selv er underlagt de samme spillereglene.

Jeg er helt sikker på at både Brenna og Trettebergstuen, uten blygsel eller et sekunds tvil, hadde sett og fordømt inhabiliteten de selv praktiserte, om det gjaldt noen andre, for eksempel i opposisjonen. Det er fordi de selvsagt vet at dette er helt uakseptabelt. De ser det bare ikke hos seg selv. De føler seg hevet over regelverket.

Metoo handler om mye av det samme, for metoo handler først og fremst om makt (og ikke om sex), at folk misbruker egen status og sine posisjoner høyt i et makthierarki, til å tilrøve seg noe all fornuft tilsier at de skal holde seg langt unna. Det er skjevheten i maktforholdene som er den utslagsgivende faktoren i alle disse sakene, samt en komplett sviktende moral.

Det virker også som flere – ikke alle, men mange – skjønner den iboende galskapen, og den etiske kollapsen, når de blir tatt med buksene nede. Og de hadde garantert sett det tvert om det gjaldt noen andre. De har bare mistet fornuften når det kommer til seg selv, fordi makten har gjort dem blind for selvinnsikt. De har blitt åndelig korrumpert. De mangler jording til den virkelige verden. De mister de telepatiske direktelinjene til hvordan vanlige folk tenker, simpelthen fordi de ikke ser på seg selv som vanlige folk lenger.

Hvordan skal man ellers forklare at Trettebergstuen og Renate Larsen i full offentlighet legger ut masse bilder av hverandre, trykker hjerte, gratulerer hverandre med jobber og bursdag og lar seg avbilde sammen i boblebad, på private fester og på ferieturer – samtidig som den ene deler ut godt gasjerte verv til den andre? Det skjer ikke engang i skjul eller på et bakrom.

Blunderen er så skrikende åpenbar at alle andre ser det. Likevel skjer det. Det hele er i grunn dypt fascinerende, for ikke å si komplett ubegripelig, sett utenfra i hvert fall. At Arbeiderpartiet er særlig godt representert i slike saker, både i metoo- og habilitetssaker, er heller ikke tilfeldig. De er størst (iallfall inntil nylig), og tilgangen til politisk makt deretter.

Derfor blir det også ynkelig, umusikalsk og pinlig når folk i Arbeiderpartiet prøver seg på dum whataboutism. Når Sylvi Listhaug kommer med berettighet kritikk av synlig ukultur i Aps rekker, bør de heller tygge det i seg og erkjenne det. I stedet peker de tilbake og mumler furtent «Enn du da?», en lek man husker fra førskolen og barneskolen.

Vi har muligens mindre korrupsjon i Norge, men makt og penger er det mye av. Vi er et lite land, med forholdsvis lite folk, og båndene og koblingene mellom folk er mange, og relativt synlige. Veien til maktens øverste etasjer er ikke lang. Det man da blir vurdert på er ikke veien til makta, men hvordan man forvalter den når man får den. Fikser du ikke denne delen av spillet, har du heller ikke noe der å gjøre.