Ei velfungerende legevakt og kommunal samarbeidspost samordna med oppbygging av lokalsykehusfunksjonen til UNN i Tromsø vil kunne være et viktig bidrag for god samhandling. Problemet med utskrivningsklare korridorpasienter, som er en økonomisk knipe for kommunen, en byrde for sykehuset og ei belastning for pasientene, kan løses ved et tettere samarbeid.

Styreleder i Helse Nord. Renate Larsen, inviterte i en kronikk i iTromsø den 18. mars til styrket samhandling mellom kommunene og helseforetakene. Helt korrekt påpeker hun at mangelfull samhandling kan gå ut over pasientene og medføre feil ressursbruk. Hun konkluderer med å oppfordre kommunene til å komme med konkrete forslag om geografisk samordning og samlokalisering av helse- og omsorgstjenester med felles faglig og administrativ ledelse.

Nylig ble Tromsø kommune sine planer om å bygge ei ny legevakt på undersida av den eksisterende legevakta torpedert av UNN, fordi bruken av helikopterlandeplassen ville bli forhindret i byggeprosessen. Samtidig har UNN lenge ønsket å bygge ut C-fløya for å få rom til Nyfødt Intensiv og flere operasjonssaler. Den samme helikopterlandeplassen må også løftes opp på taket av den nye C-fløya, for å kunne tilpasses de nye SAR Queen-redningshelikoptrene.

Det beste for begge parter vil være å få bygget C-fløya med rom for både en moderne legevakt og de ovennevnte funksjonene. I tillegg må vi tenke nytt og fremtidsrettet!

Utskrivningsklare pasienter er definert ut fra deres behov for et kommunalt tilbud etter at de er ferdigbehandlet på sykehuset. Det er sykehuslegene som i dag definerer hva som skal være grensen for “utskrivningsklar”, ofte uten nærmere kunnskap til hva kommunene har mulighet for å tilby disse. I Tromsø er de kommunale tilbudene ofte ikke tilstrekkelige. Samtidig blir en betydelig andel av de ferdigutskrevne pasienter lagt inn igjen innen ei uke, og tendensen er økende. Dette vil vi hevde er et tegn på at lokalsykehusfunksjonen ved UNN Tromsø er blitt underprioritert og at kapasiteten til å ivareta de eldre med kroniske lidelser er for liten. Med sideblikk på endringene vi ser i demografien, kan vi fastslå at problemet vil øke i fremtida.

I dag driver Tromsø kommune en øyeblikkelig hjelp-post på Helsehuset som bidrar til å ta imot nyutskrevne pasienter som ikke er klare for overgangen til hjemmet. Pasienter fra legevakta, som ellers ville blitt innlagt, tas også imot. Hyppig forekommer det at Helsehuset mottar pasienter direkte fra UNN sitt akuttmottak, uten å ha vært i kontakt med legevakta. Dette er med på å skape samarbeidsproblemer, ettersom Helsehuset ikke kjenner godt nok til pasienten ved ankomst, eller at man mener pasientene er for dårlige og burde vært innlagt ved UNN. Alt i alt må denne ØHD-posten ved Helsehuset sies å være en stor suksess, men er på langt nær ikke nok.

For å løse utfordringen med samhandling rundt utskrivningsklare pasienter, foreslår vi en somatisk samarbeidspost (“mellomavdeling”) med bidrag fra både Tromsø kommune og sykehuset. Man kan også vurdere å invitere med de andre kommunene i lokalsykehusområdet til UNN Tromsø. Denne avdelingen kan drives i fellesskap av kommunen og helseforetaket, og være samordnet med ei ny legevakt i tilknytning til C-fløya.

Det er flere fordeler med en slik avdeling. Man kan oppnå raskere overflytting av utskrivningsklare pasienter fra sykehusavdelingene, og få redusert antall korridorpasienter, som både er uverdig for pasientene og gir vansker for drift og økonomi ved sykehuset. Samtidig kan man minske kommunens kostnader til døgnbøter for utskrivningsklare pasienter.

En samarbeidspost/lokalsykehusavdeling vil kunne bidra til å redusere liggetiden uten at antallet reinnleggelser på sykehuset øker. Hvis sykehuset og kommunen samarbeider om et prosjekt der man kan behandle pasienter i utskrivningsfasen fra de spesialiserte postene, kan vi få til en glidende overgang fra sykehusinnleggelse til de kommunale tjenestene. For pasienter med kompliserte og usikre forløp vil nærheten til spesialistene ved UNN muliggjøre tverrfaglige vurdering av pasienter hvis helse forringes etter utskrivelse til lokalsykehusavdelingen. Mange pasienter vil kunne bli stabilisert på denne posten og slippe innleggelse på de spesialiserte avdelingene, og dermed avlaste disse.

Vi vil også kunne redusere utgiftene til ambulanse/transport og bruk av helsefaglige ressurser til å reinnlegge folk som blir forverret etter utskrivelse ved dagens situasjon. Slik vil man i større grad få en bedre pasientflyt og involvere de kommunale tjenestene på et tidlig tidspunkt.

Totaliteten av samarbeidsmidler, kommunale investeringer og pengene som er satt av til helikopterbase vil gjøre UNN sin bygging av C-fløya billigere og slik sett mulig å realisere raskere. Her bør også regjeringen komme på banen – dette vil være et enestående prosjekt på landsbasis!

Tromsø kommune vil da endelig få en legevakt tilpasset byens størrelse, pasientenes behov og de ansattes arbeidsvilkår. Hjemmetjenestene vil få bedre kapasitet til å ivareta de brukerne som er friske nok til å kunne ivaretas der. Sykehuset vil endelig få den sårt tiltrengte Intensiv-nyfødt-avdelinga, økt operasjonsstuekapasiteten, samt en helikopterlandeplass som er tilpasset de nye SAR Queen-helikoptrene. Og med en samarbeidsavdeling mellom UNN og kommunene vil vi få en vinn-vinn-situasjon for alle parter, både økonomisk og helsefaglig. Men ikke minst: innbyggerne vil oppleve bedre pasientforløp med høyere grad av samhandling, verdighet og forutsigbarhet.

Renate Larsen, vi er klare for å diskutere dette prosjektet – kom oss i møte, så skal vi sammen lage fremtidas helsevesen!