Vi må snakke om verdien av omsorg. Stadig flere kvinner drømmer om å bytte ut hamsterhjulet med harmonisk familieliv, kunne Dagsavisen nylig melde. Det er visst blitt trendy å ønske seg tilbake til kjøkkenbenken, hvor man ofrer eget arbeidsliv for å ta vare på barna og hjemmet. Da hører det med å dele deilige bilder av cupcakes i sosiale medier, under emneknaggen #tradwife.
Kritikerne mener disse kvinnene er antifeminister som skjønnmaler tilværelsen som hjemmeværende husmor.
Men i stedet for å snakke om hva som skjønnmales, bør vi heller ta en prat om hva som verdsettes. For de fleste småbarnsmødre utenfor arbeidslivet i Norge i dag lever nok ikke i selvvalgt glasureksil.
Samfunnet befaler oss å føde flere barn, men fortsetter å kutte i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Så krever det at vi skal «raskt tilbake» etter fødsel, men klarer ikke hoste opp den helsehjelpen mange trenger for å komme seg dit. Er barnet født på feil tid av året, må vi ta opptil åtte måneder ulønnet permisjon mens vi venter på barnepass i kommunal regi.
Vi tilbys kontantstøtte, men kan oppleve å stigmatiseres hvis vi benytter oss av den. Er du riktig uheldig, får du et logistisk mareritt med en barnehage som verken ligger nært hjemmet eller jobben. Attpåtil er det frekt nok til å be oss amme ungene til de er to år gamle, noe som angivelig skal foregå mens mor og barn er fysisk adskilt.
Å stå opp mot denne umulige moraliseringen, er feminisme så god som noen.
«Velferdsstaten vender ikke ryggen til noen, selv om en og annen tradwife velger å vende ryggen til den,» skriver Dagsavisens kommentator Synnøve Vereide Trampe. Jeg er redd dette kan være noe hun er forledet til å tro, kanskje av en konservativ kjekkas, eller av glansbilder på Instagram.
Hvis man aldri har sett ryggen på velferdsstaten, har man posisjonert seg bra. Mest sannsynlig er man frivillig barnløs. Blant nybakte mødre har 1 av 3 depressive symptomer, viser en undersøkelse. Halvparten av disse oppgir at de ikke har fått den hjelpen de trenger.
En annen studie viser at over 60 prosent av kvinner som har født, sliter med plager i underliv og bekkenbunn så mye som 8 måneder etter fødselen. Verken forskning eller behandling er særlig opptatt av dem.
Det er mye som tyder på at vi som samfunn ikke lykkes med å ta vare på mødrene. Og jeg tror det er få som kjenner seg igjen i bildet av å sveve på en rosa sky. Det er nemlig ikke romantisk å ha PTSD etter å ha født på samlebånd i helsetjenester som har nådd historiske lavmål. Det er ikke idyllisk med fysiske fødselsskader som isolerer deg i ditt eget hjem mens du venter i evigheter på spesialistbehandling. Det er ingen som skjønnmaler det å gå månedsvis uten lønn fordi det ikke finnes ledig barnehageplass.
Det handler ikke om et bevisst, frigjørende valg om å «hoppe av hamsterhjulet», men snarere erkjennelsen av at man ikke kan løpe i to hamsterhjul samtidig, i alle fall ikke når de snurrer i ulike retninger. Det er et signal vi bør ta på alvor, ikke latterliggjøre. Hvis man mener at kvinner skal ha reelt like muligheter til å delta i arbeidslivet, er det mange grep man kan ta (her er sekstimersdag et stikkord).
Dessuten er påstanden om at mødre ikke bidrar til velferdsstaten en logisk umulighet, all den tid samtlige arbeidstakere og skattebetalere vi trenger for å takle den kommende eldretsunamien, nødvendigvis må komme fra en livmor.
Det er vanskelig for oss å verdsette det vi ikke prissetter. Det Trampe betegner som å snu ryggen til fellesskapet, er i virkeligheten kanskje det som er ekte anti-kapitalisme, ved at man nekter å godta premisset om lønnsarbeid som det eneste saliggjørende.
Som samfunn har vi effektivisert oss inn i et hjørne. Bare legg merke til språket vi bruker: «Hjemmeværende», ikke «hjemmearbeidende». Eller «å gå hjemme», som om man bare suller rundt.
Å sette barn til verden og ta vare på dem bli sågar omtalt som «hull i CV-en», et uttrykk de fleste vel forbinder med kriminelle, eller giddeløs ungdom. Ved å snakke om at kvinner skal «komme seg i arbeid», høres det ut som det er snakk om å returnere fra en spaferie.
Vi devaluerer omsorgsarbeid konsekvent, enten det bedrives i hjemmet eller profesjonelt. Det kan imidlertid være verdt å ta innover seg at hvis du har en arbeidshverdag hvor du aldri ser snørr, så er det fordi noen andre tar seg av det, som regel en underbetalt kvinne.
Det er helt riktig, om enn et stort paradoks, at å føde og oppfostre barn er en kvinnefelle som gir dårligere karrieremuligheter og pensjon, og et helsemessig sjansespill. Den enkelte mor bærer denne risikoen alene, og det er ingen mekanismer i vår såkalt likestilte velferdsstat som veier opp for det. Det er imidlertid en politisk felle, og det er feil å klandre kvinnene som havner i den.
Som samfunn har vi rigget oss slik at omsorg ikke teller. Heldigvis har vi alle muligheter til å rigge om.