«Politiet skal være folkets tjenere, vise romslighet og konduité. Lukke øynene av og til, være advarende og regulerende. Ikke bare straffende».
Ordene tilhører min morfar, Leif Hagewick, og hvis du ikke vet hva konduité er, fortvil ikke. Det gjorde ikke jeg heller. Et raskt Google-søk forteller at det betyr «takt eller evne til skjønnsmessig å treffe en avgjørelse i en situasjon som ikke dekkes av reglementet».
Morfar var politimann fra like etter krigen til han gikk av med pensjon i 1981. Han jobbet med skarpe oppdrag i overvåkningspolitiet, som etterforsker og patruljerte også gatene nattestid slik politiet skal. Men det han ble kjent for i sin samtid var at han var formann i Norsk Politiforbund igjennom 70-tallet og til 1981. Jeg husker enda hvor gøy det var å høre ham på radioen, selv om jeg ikke ante hva han snakket om.
Under opprullingene av politivoldsakene i Bergen på 1970-tallet, der blant annet den kjente jussprofessoren Anders Bratholm var sentral, var morfar en av ytterst få som var enig i at rapportene viste at politiet hadde et politivoldproblem. Morfar var klar på at politivold forekom og at korpsånden, eller kollegialiteten som han kalte det, var et stort hinder for å få bukt med det. Gode politifolk beskyttet dårlige og sørget dermed for at sistnevnte kunne fortsette ukulturen.
Politivoldsakene i Bergen endte til slutt med at mange av dem som hadde anmeldt politiet for vold eller uttalt seg i rapporten selv ble dømt for falsk forklaring (de såkalte boomerang-sakene). Ingen politifolk ble dømt.
I et intervju den profilerte Bergens-journalisten Egil Rafto gjorde med morfar i 1981, under overskriften «Norges eneste radikale purk» (han var medlem av Arbeiderpartiet), kom morfar med den ene kontroversielle uttalelsen etter den andre. Blant annet var han svært kritisk til Alta-aksjonen året før, der 600 politifolk ble kalt inn for å fjerne demonstrantene mot utbyggingen av Altaelva. Når 600 politifolk innkalles for løse et sånt oppdrag bærer det preg av en gendarm under paramilitær ledelse, mente han. Han sammenlignet det med Menstad-slaget da Quisling sender politiet mot streikende. Mange reagerte sterkt på sammenligningen, men morfar stod fast på dette og fremholdt at denne storaksjonen var et feilgrep ovenfor både politiet selv, samfunnet og demonstrantene.
Til stor irritasjon blant mange kolleger engasjerte morfar seg også i Maridalsaken. For uinnvidde kan jeg kjapt si at saken handlet om to biltyver som ble fakket i Maridalen i Oslo. Med kun politifolk til stede knakk både biltyvenes kjever og kragebein på «mystisk» vis. Det ble tatt ut tiltale, men politifolkenes forklaringer var så samkjørte at selv dommeren beklaget seg. Alle ble frikjent. I nevnte intervju med Rafto uttalte morfar at denne oppførselen var til stor skade for både politiet og rettsvesenet. Han gikk hardt ut mot «korpsånden» som førte til at kolleger beskyttet hverandre, blant annet ved «akutt hukommelsestap» under avhør/vitneprov og sammenstilling av forklaringer slik at ingen hadde bevis mot noen.
Etter hans mening burde politifolkene vært «suspendert og etterforskning satt i gang øyeblikkelig». Nettopp for å hindre at de fikk den rikelige tiden til å samkjøre forklaringer som de faktisk fikk. Samme anledning til samkjøring får politifolk som etterforskes av spesialenheten i dag. Intet er endret der.
Noe senere, i et intervju med Dagbladet, sa han blant annet følgende, i skarp kontrast til den gjengse oppfatningen i politiet:
Vi må nå slutte å diskutere om det eksisterer et politivoldproblem eller ikke. Nå får man se i øynene at det gjør det og så får vi begynne å se framover!
Dette var altså morfar på 70-80 tallet, jeg har en følelse av at mye av det kunne vært sagt i dag. Men hvor er kritikerne fra innsiden av politiet selv? Det finnes noen modige, de skal ha all ære, men hvor er politilederne eller Politiets fellesforbund? Disse ytterst få står alene. Utenfra virker det som om rekkene er sluttet.
Min morfar døde allerede i 1982. Jeg husker jeg vinket til ham da min far kjørte ham til et selskap og at han aldri kom hjem. Hans kone, min mormor, levde imidlertid svært lenge etter det. Hun fortalte meg en gang at etter at han, som omtrent den eneste fra innsiden, tok politivoldrapportene til seg, stilte seg på siden til ofrene og forlangte opprydning, ble det satt ut rykter fra kolleger i politiet om at «Hagewick var blitt gal». Helt kalkulerte rykter om at han hadde blitt mentalt syk og utilregnelig og at ingen måtte høre på ham. Jeg tror ikke min mormor hadde noen grunn til å lyve om dette over en kaffekopp med meg mange år senere.
Jeg synes det viser litt om hva de som gikk imot «kollegialiteten» kunne vente seg og det forteller noe om hvorfor så få gjorde, og gjør det.
Jeg undres over hva morfar ville sagt til dommen i Kongsberg-saken som kom nylig. Jeg antar han ville vært skuffet over både den tiltalte, dommen, deler av media og andre.
«Les dommen så vil du forstå» har flere sagt til meg. Jeg har lest dommen og jeg forstår fremdeles ikke. Kanskje det er fordi jeg er en enkel gutt fra Fyllingsdalen med verken juridikum eller doktorgrad? Men dommer skrives vel med formål om at publikum skal forstå dem? Dessuten: Jeg ser ikke så mye i dommen som ikke har vært offentlig omtalt både før og under rettssaken.
I stedet har jeg sett mye av det jeg vil kalle tåkelegging i diverse spalter og sosiale medier. To eksempler:
- Fornærmede hadde kniv og batong i lommen. Ja, det er et faktum. Det er også et faktum at tiltalte ikke visste dette. Det har han selv forklart. Hvordan kan det da være relevant for utfallet mot fornærmede? Man kan ikke føle seg truet av noe man ikke vet. Selv har tiltalte forklart at formålet var å få personalia.
- Fornærmede har vært pågrepet før. Javel. Men også «bøller» har rettssikkerhet. Likhet for loven er vel en av grunnsteinene for hele det juridiske rammeverket. Det er ikke slik at du har færre rettigheter dersom du har vært pågrepet før. For meg fremstår dette som en taktisk manøver for å få til en oss/dem-reaksjon både i retten og i opinionen. «Dette vil aldri kunne skje meg, dette var deres egen skyld» osv. Denne taktikken er gammel og jeg får assosiasjoner til det jeg har lest om de tidligere nevnte boomerang-sakene i Bergen der de som hadde anmeldt politivold selv endte opp med å bli dømt for falsk forklaring. De var «narkiser», uteliggere, slaur og slamp etc. De nederste på stigen. Altså null troverdighet når de skal opp mot velkledde politifolk som kunne sine vedtekter. Enkle domfellelser.
Men, og dette er viktig: Den tiltalte har selv forklart at han ikke kjente igjen fornærmede. Det står i dommen. Dermed faller vel dette med at de var kjente for politiet fra før også bort? I hvert fall at det skulle ha betydning for at tiltalte gikk «hardt til verks»?
Du har aldri vært politimann, kan man si til meg. Hva vet du om det å pågripe folk, det å stå i sånne livsfarlige situasjoner? Det er helt riktig. Jeg har ikke vært politimann. Jeg har imidlertid jobbet som dørvakt i Tromsø i mer enn ti år. Jeg tror jeg uten å overdrive kan påstå at jeg har deltatt i og/eller foretatt mer enn hundre såkalte sivile arrestasjoner der folk har vært til skade for seg selv eller andre (oftest andre). Masseslagsmål etc var ikke uvanlig. Vi var utstyrt med skuddsikker vest og et par med håndjern. Vi hadde verken pepperspray, batong, tazer eller pistol, som polititjenestemenn har. I tillegg til at vi, på papiret, ikke hadde andre tvangsmidler enn enhver annen borger. Så vår «maktpyramide» gjorde at vi måtte agere annerledes i påvente av politi som oftest ankom når alt var over. Både på godt og vondt.
Jeg hadde mye å gjøre med politiet i den tiden siden jeg også hadde lederfunksjoner på flere av de utestedene jeg jobbet. La meg med en gang understreke: Inntrykket var at de aller fleste politifolkene var ærlige kvinner og menn som ville gjøre en innsats for folk, og gjorde en god innsats for folk. Men det var også, som i alle andre yrker, folk som ikke oppførte seg på en tillitsfull måte. Jeg kunne fortalt mye om mine opplevelser rundt det, men jeg lar det ligge.
Problemet er at de få polititjenestepersoner som ikke har den rette holdning og oppdragsforståelse skader tilliten til hele politistyrken på en nesten ubotelig måte. Derfor er det så skadelig med denne korpsånden som min morfar var så opptatt av. Politifolk burde selv vært mest ivrig etter å rydde opp om en kollega har gått for langt. Likevel blir nesten alt av anmeldelser mot politiet henlagt av spesialenheten. Hvis ikke kolleger er villige til å trø ut av sirkelen vil ukulturen fortsette.
Jeg hadde min siste vakt i døren i 2008 og er definitivt pensjonert fra den delen av livet. I dag foregår arbeidsdagen stort sett på kontor og møterom og jeg har kun minnene igjen om dette, men jeg våger likevel den påstand at det jeg så på filmen fra Kongsberg var det rene amatørskap og langt over streken. En ryggende fyr som med hendene i lommen som kastes i bakken på den måten med begrunnelsen «ville ha personalia» er ikke innenfor de forventningene vi bør ha til et politi med bachelorgrad fra høyskolen. Dette selv om det stemmer at han «trekker hånden tilbake» som tiltalte forklarte.
Den ene politimannen er bøtelagt for å ha beslaglagt mobilen til en tilskuer som filmet opptrinnet og slettet den på stedet. Han slettet altså bevis. I tillegg leverte de involverte politifolkene rapporter fra hendelsen som var såpass i utakt med videoen og andre forklaringer at spesielt en av dem ble nevnt i grunnlaget for tiltalen. Sletting av bevis og feilaktige rapporter - tyder det på at politiet på stedet selv mente de hadde gjort alt etter boken? Jeg tipper det var en gruppe polititjenestemenn som gikk til sengs med en stor klump i magen den natten.
Når så retten bestemmer seg for å legge avgjørende vekt på forklaringene til den tiltalte og en politimann som er allerede er bøtelagt for sletting av bevis i samme sak kan jeg ikke annet enn å riste på mitt legmannshode. Hvilke andre borgere enn politifolk kan forvente å bli et troverdig vitne som retten fester lit til etter å ha blitt bøtelagt for å slette bevis i samme sak?
I skrivende stund er det klart at riksadvokaten anker. Det betyr at det blir en ny runde i retten og at dommen som falt for noen dager siden ikke er rettskraftig. Jeg tar det også til inntekt for at flere fagfolk i hvert fall i noen grad ser dette på samme måte som meg. Dommen som foreligger er også avgitt i dissens.
Jeg synes jeg ser en linje her, fra politivoldsakene min morfar engasjerte seg i som politimann, via boomerangsakene i Bergen etter hans død, til videoen på Kongsberg, og jeg merker at tilliten min til politiet er satt på prøve. Det ser ikke ut til at så mye er blitt bedre. Det er veldig synd og sånn skal det ikke være.
Jeg avslutter som jeg startet:
«Politiet skal være folkets tjenere, vise romslighet og konduité, Lukke øynene av og til, være advarende og regulerende, ikke bare straffende».