- Å, herregud, så liten hun er. Se på de små fingrene!
Mia prøvde å tolke konturene de nyfødte øynene hennes skimtet, mens de besøkende beundret henne der hun lå på sitt ferskeste.
Den samme visa var a-listet i hverdagen vår ganske lenge. På helsestasjonen, i kantina på skolen, da vi stakk innom jobb for å vise henne fram.
- Helledussen, så liten.
Vi smilte. Det var en spesiell følelse.
Men småbarn vokser, det er ikke akkurat en hemmelighet, selv om foreldrene ikke registrerer det i full grad. En halvkilo på vekta er bare et tall. De sneik seg inn, på samme måte som Mia strakk seg et par centimeter uten at vi egentlig merket det.
Plutselig finner du deg selv i en situasjon hvor du selv synger på den alltid så populære hitten.
- Å, så liten hun er, og det slår deg at maten barnet ditt har fått kunne gjort underverker for bodybuildere, og det hele er litt vemodig.
Det var noe spesielt med den første oppmerksomheten. For det er ingenting som drar til seg så mange blikk som et relativt nyfødt barn.
Nå er det altså andres tur. Mia er en av de større barna. Faktisk så stor at det er tid for barnehagen. Da blir hun atter en gang yngst. Om akkurat barnehagen er et sted det er så fint å være minst tviler jeg litt på. Men det varer nok ikke så lenge det heller.