- Du skal få velge en av tre saker du skal lage, sier nyhetsredaktøren til meg.
- Flott, tenker jeg. - Vanligvis får man jo beskjed om å lage alle tre.
- Du får velge mellom Min TV-kveld og iTromsø tar saken, garnityret eller hovedsaken og bloggen til Tour de Tromsø-sidene. Hovedsaken er en rideskole for barn, sier redaktøren.
Frisk luft, glade barn og spreke hester veid opp mot telefonintervju eller trynejakt i Storgata. Valget av rideskolen tar seg selv. Men jeg glemmer den viktige (og dessverre eneste) lærdommen jeg tok med meg ut av min korte karriere i speideren på første halvdel av 1990-tallet; Vær alltid beredt.
I det jeg og fotograf Jon Terje går inn i innhegningen til hestene der barna rir rundt i en stor ring, går det opp for meg at jeg har glemt noe vesentlig. Lufta er full av hest. Den slår mot oss som en vegg, og jeg erindrer at jeg er allergisk.
Jeg er langt fra hardt rammet. Stort sett er det dyr jeg må holde meg på et par tre armlengders avstand fra. Ettersom jeg egentlig ikke liker dyr, og de egentlig ikke liker meg, løser problemet seg som regel til det beste for alle parter. Men som journalist er det aldri godt å vite hva dagen bringer. Ideelt sett bør man ha både dress og tørrdrakt i beredskap. Og jeg bør absolutt ha et par zyrtec på innerlomma. Det har jeg ikke. De ligger i kamerabagen på kontoret. Jeg står i en allergifelle nederst i Hamnabakken. Et par intervju, en fotografering og en lang kjøretur unna frelse.
Sånn cirka to sekunder etter at jeg husker at jeg er allergisk, husker kroppen min det samme. I løpet av et øyeblikk klør det som om besatte maur har gått til frontalangrep på hodet mitt. Øynene tørker inn og sender all overskuddsvesken ned til snyteskaftet som har startet en voldsom kanonade mot den ekle allergien.
- Er du allergisk? spør rideskolelederen.
- Nei, jeg bare nyser og klør for moro skyld, tenker jeg mens jeg nyser og klør.
Den neste timen må jeg lide for min egen glemsomhet. Men til tross for at seks minihester gjorde livet surt for meg en times tid i dag, klarer jeg ikke konkludere som Øystein Sunde; at hest er best som pålegg. For barna som galopperer lekende lett rundt i innhegningen er det hest som er best. Ingen protest.
Les Aleksander Tokles sak fra rideskolen i dagens papirutgave av iTromsø.
