Sjefredaktør Jørn-Christian Skoglund er kreftsyk. Gjennom bloggen hans kan du følge hans kamp mot kreftsykdommen: http://www.jcskoglund.net/

Han snakket til meg. Om meg. Om min helsetilstand. Det høres kanskje ut som en floskel, men er det ikke: I løpet av noen sekunder ble min verden snudd på hodet.

Kreft? Faen!

Det startet med en lett forkjølelse i romjula og utviklet seg raskt til tett nese. Først på høyre side. Helt tett. Deretter fulgte venstresiden. I slutten av januar – etter det som opplevdes som en ”flytur til helvete” - tok jeg turen til fastlegen. Noe var galt. Jeg ble umiddelbart satt på runde èn med antibiotika og andre tabletter som skulle få hevelsene i nesen til å roe seg. Det hjalp lite. Eller rettere sagt: Det hjalp ingenting. Dagene på jobb ble tyngre og tyngre. Svært tunge. Jeg forsøkte å henge med. Det var et helvete. Det gikk delvis kun fordi jeg er tvang kroppen i prestasjonsmodus. Det kunne vare noen timer, så var batteriet tomt - helt tomt.

Hodepinen føltes som kontinuerlige piskeslag. Paracet-esken var for så vidt en grei venn i nøden til å begynne med, men snart var effekten liten. Ettermiddagene ble tilbrakt på sofaen.

Jeg må ha vært en pest og en plage for mine nærmeste omgivelser.

Etter hvert ble det henvisning til ct-røntgen, med sikte på etter hvert å få hjelp fra eksperter til å "stake" opp bihulene. Men det første møtet med sykehusvesenet var ikke spesielt oppløftende. Etter å ha purret på røntgentime etter en ukes taushet, fikk jeg beskjed om at det kunne ta inntil to måneder for å få ct-røntgen ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Private ct-løsninger finnes ikke i byen. Den lille forhåpningen jeg fikk, var at dersom de fant en time tidligere enn forespeilet, skulle jeg få snarlig beskjed. Etter to døgn med venting uten resultater, ga jeg opp det offentlige ”tilbudet”.

Jeg fikk time på en privatklinikk i Bodø bare to døgn senere. Valget var skremmende enkelt. Verkende bihuler og dundrende hodeverk gjorde det imidlertid utenkelig å sette seg på et fly. Det ble hurtigruten fram og tilbake til søsterbyen lenger sør. To og et halvt døgn på reise for en undersøkelse som kun tar noen få minutter. Direkte meningsløst der og da.

I ettertid viser det seg som en meget god investering. Den beste jeg kunne gjort, faktisk.

Torsdag 27. februar: Time på en privat helseklinikk i Tromsø. Utgangspunktet var å stille opp for å få ”staket opp” de tette bihulene. Istedenfor ble jeg henvist direkte videre til en time på Øre-, nese-, hals-poliklinikken ved UNN morgenen etterpå. Det var noe som ikke stemte. Røntgenbildene viste en tumor i nesen. En svulst, med andre ord. Alvoret sèg raskt inn over meg. Det var ubehagelig brutalt, samtidig som usikkerheten føltes enda større. Samtidig som jeg skjønte at noe kunne være galt, var ordbruken til legen ennå forsiktig og litt rund i kantene.

Men det hele ble starten på et hurtiggående helsemaskineri. Morgenen etter – den siste dagen i februar - møtte jeg på UNN. Overlegen som tok i mot meg var tydelig i ordbruken, selv om han ikke ville gå inn på en diskusjon rundt konkret diagnose, til det visste han for lite: ”Du er alvorlig syk”. Og på direkte spørsmål: ”Kreft er en teori vi har meget høyt på listen”.

Smerten av en slik beskjed var vondere enn den verste hodeverken som hadde herjet i hodet mitt de siste ukene uten opphold. Tiden sto stille, mens alle slags tanker raste rundt i hodet samtidig: Hva er prognosen for å overleve? Kan jeg jobbe mens jeg får behandling? Hvorfor meg? Hva sier jeg til ungene?

Faen!

Denne fredagen på UNN ble avsluttet med vevsprøver fra svulsten i nesen og en runde i MR-røntgen med sikte på å avdekke mulig spredning til hode og hals. Så fulgte det tunge timer etterpå.

Jævlig tunge timer.

Med alle tankene. Følelsene. Usikkerheten. Tårene. Og de tunge telefonsamtalene.

Selv om legen – både på privatklinikken og på UNN – ga uttrykk for at det ikke trengte å være en ondartet svulst, valgte jeg å forberede meg på det verste. Det var klokt: Svulsten viste seg å være ondartet, hissig og hurtigvoksende. Og stor. Opp mot ni-ti centimeter lang fra nesen og "bakover" i hodet. Konklusjonen jeg fikk servert tirsdag ettermiddag denne uka ble ikke fullt så jævlig som den kunne blitt. Beskjeden før helga var langt verre å svelge.

Torsdag ettermiddag kom det imidlertid en etterlengtet ”stang inn-beskjed”. Bildene fra PET-scanner-runden dagen i forveien, viste at det ikke var spredning til andre steder i kroppen. Fantastisk – en skikkelig gladmelding!

Med andre ord: Fokuset nå blir å få ut djevelskapen som har tatt bolig i neseområdet.

Flere har sagt det til meg de siste dagene, da jeg antydet at jeg ville forsøke å jobbe på ”gode” dager framover: Du skal ha kun ett fokus nå, og det er din egen helse, sørg for å bli frisk! Jeg har – etter hvert og noe motvillig, må jeg innrømme – erkjent at jeg skal tre tilside, be ekspertene om hjelp og gi kroppen ro til å bli frisk igjen. Det høres kanskje banalt ut, men fra å være en som dribler flere titalls baller i lufta samtidig i en krevende, spennende og energigivende jobb omgitt av flotte kolleger, må jeg erkjenne at det er krevende å ”klippe snoren” og sette meg selv på sidelinjen. Selv om det bare skjer for en periode i livet. Men nå er det gjort iallfall for noen uker fremover. Det føles OK.

For jeg vet jo at jobben blir gjort. Annonsene blir solgt, innholdet blir laget, avisen kommer ut og nettstedet itromso.no vil fortsette å levere varene. Denne følelsen kjente jeg veldig sterkt på da jeg gjennomførte et allmøte med alle ansatte onsdag ettermiddag, både for å fortelle en helt usminket versjon om min egen helsesituasjon og for å si noe om hvordan de interne forholdene kom til å bli framover. Og se bare: Den avisen det fantastiske jentelaget mekket sammen på kvinnedagen, lørdag 8. mars, forteller alt om hviken gjeng jeg jobber med.

Det gjør meg stolt og glad.

Mens kvinnene ble feiret, sjekket jeg inn på kreftavdelingen på UNN i Tromsø. Og ble satt på den første cellegiftkuren. Jeg kan bli både kvalm og dårlig, javisst. Og "minnene" om en hårlugg - den er tross alt temmelig kort og håndterbar allerede - synger på det absolutt siste verset. Men det plager meg lite. Jeg har fått ekspressrask hjelp i helsevesenet, da svulsten ble oppdaget. Èn uke etter diagnosen demret for meg inne på legekontoret, er jeg på plass med cellegiftveneflonen i hånda. Jeg er ikke en lykkelig mann, det ville være å overdrive sterkt å kalle meg det. Jeg er utenfor komfortsonen. Men jeg er ganske rolig, føler meg godt mottatt og sett, og er kun utålmodig etter å flytte stein for stein. I det tempoet som kreves.

”Du må ha troa, da ordner alt seg”, var det en slektning av meg som sa til meg i en av utallige gode og meg veldig viktige telefonsamtaler den siste uken. Jo, jeg har troa, i høyeste grad. For jeg har sikret meg et veldig godt utgangspunkt når den viktigste kampen i livet mitt nå starter: Jeg har verdens beste bakkemannskap – i familie og venner - og en heiagjeng som er større enn jeg noen gang hadde turt å tro på.

Nå venter uker og måneder med krevende kreftbehandling. Tunge stunder og oppløftende øyeblikk. Kreftsvulsten jeg har fått påvist er sjelden. Den er stor. Og den er hissig. Men den har møtt sin overmann. Den er en dristig faen, som faktisk tør yppe til bråk.

Det skal mye til for å knekke en senjaværing!

Ambisjonen er klar for den maratonen jeg nå legger ut på. Jeg skal vinne! Og jeg skal skrive meg gjennom dette de neste månedene. En som lever av å framsnakke offentlighet og at folk må fronte det de tenker, mener og tror, sin sykdom og sin skjebne, kan ikke selv gå og hjemme seg i en krå når livet snus på hodet. Derfor vil jeg fortelle, dele og reflektere underveis i min kamp. Jeg håper dere vil følge meg, og gir meg litt god sekundering underveis. Selv det minste heiarop er det god helbred i - det vet jeg alt om, allerede!

JC