Døgnvill-eventyret varte i syv år. I fjor ble det for alvor klart at feilvalg og dårlig styring truet festivalens eksistens. Denne uken endte Nord-Norges største musikkfestival i konkurs. Spørsmålet er om mageplasket skremmer nye aktører fra å se potensialet i musikkbyen Tromsø? Vi håper og tror ikke det.
Det hele startet som en guttedrøm i hodene til Hogne Rundberg og brødrene Pål og Jon Eirik Jakobsen. En ukuelig optimisme og tro på den sterke tiltrekningskraften i musikalske fellesopplevelser gjorde at de traff spikeren på hodet og publikum på hjemmebane. Døgnvill ble en hit og dekket et åpenbart behov i tidsrommet rundt skolestart. Festivalen vokste seg stor og nådde sitt toppunkt i 2011 — med full stadion og verdensartister på besøk.
Trolig var det også starten på nedturen. Den gikk fort. Satsingen på en vinterutgave og koblingen mot risikoprosjektet i Holmenkollen er trolig en vesentlig del av forklaringen på hvorfor det gikk galt. Med andre ord: Døgnvill vokste for hurtig og for mye. Det ble ikke lenger utelukkende fokus på å skape store musikkopplevelser noen kvelder på høsten i Tromsø. «Konsernet» skulle spre seg — konseptet ble endret. Det ble skjebnesvangert.
I fjor endte det med konkurser i flere selskaper i «Døgnvill-familien». Det holdt lenge på også å velte Døgnvill. Årets festival på Valhall sto derfor i fare, men næringslivet i byen stilte opp på en imponerende «dugnad», hentet penger opp av kistebunnen og gikk optimistisk løs på en ny festival.
Årets Døgnvill svarte ikke til forventningene. Bookingene kom altfor sent på plass, artistene appellerte ikke og publikum sviktet. Det luktet blåmandag og røde tall. Men ingen skjønte helt realitetene før nylig — heller ikke næringslivstroikaen som bladde opp penger og sa seg klare til å overta Døgnvill-selskapet for å drive festivalen videre.
I tillegg til et underskudd på nær seks millioner kroner for årets festival, dro selskapet med seg en negativ egenkapital fra 2012. Det viste seg at det samlede kapitalbehovet var på 9-10 millioner kroner — det dobbelte av hva styret trodde var nødvendig. Oppgaven ble for krevende. Derfor ble kortene kastet og Døgnvill begjært konkurs.
Det er de triste realitetene. Døgnvill ble en skute ute av kurs og umulig å snu. Derfor endte det med konkurs. Det er et stort nederlag for byen. Både fordi mange som har stilt opp for festivalen risikerer store økonomiske tap og fordi de som besøkte Døgnvill la igjen millioner hos byens næringsliv i løpet av tre hektiske høstdager.
Men alt dette — kombinert med at «festivalsuget» trolig lever videre i Tromsø også uten Døgnvill — gjør at vi tror det fort kan dukke opp en erstatning for Døgnvill. Tromsø og Nord-Norge har plass til en stor musikkfestival med en bred og kommersiell profil. Det vil fortsatt være et gode for den viktigste kulturbyen i nord.
