Ukraina-krigen og den nylige sabotasjen i Østersjøen tvinger fram en ny virkelighetsforståelse om europeisk forsvarssamarbeid. Kriser fører med seg store endringer som kan påvirke gjeldende strukturer og den politiske mentalitet. Den realpolitiske tidsalder er tilbake i Europa.

Russlands militære angrep på nabolandet Ukraina har ført med seg et forsterket utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Europa og Nord-Amerika. Europas stater må nå revurdere egen forsvarsplanlegging og sin langsiktige diplomatiske relasjon med bjørnen i øst.

Dagens situasjon har for alvor vist hvor effektivt et samlet Europa og USA kan være på den globale arena. Få fredsbrytere kan stå imot Vestens militære og økonomiske maktmidler.

Den vestlige blokken med EU og USA i spissen representerer fortsatt den mektigste og mest effektive samling av stater i verdenspolitikken, der moderne versjoner av Napoléon Bonaparte merker tydelige konsekvenser dersom de velger å «pushe» den. Hvor lenge dette samholdet blant vestlige land varer, vet vi ikke. Dette kan være starten på en ny politisk tidsalder, eller så kan oppbruddene komme fort. Det er for tidlig å si.

Situasjonen i dag har for det andre vist behovet for en militær opptrapping og et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa. Etter krigsutbruddet har spørsmålet om rekkevidden for EUs forsvarssatsing aktualisert seg.

I dagens kontekst dukker mange vanskelige spørsmål opp om de systemer som eksisterer i EU for å håndtere aggressive fredsbryterstater som Russland.

Bør størrelsen på forsvarsbudsjettene og den generelle forsvarspolitiske prioritering være kriteriene for medlemskap i EU? Jeg mener at dette bør vurderes. Alle medlemsland bør forventes å komme med substansielle bidrag i krise og krig.

Et annet relevant spørsmål omhandler hvilken kompetanse, beslutningsmyndighet, EU skal ha innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Skal dette fortsatt være et mellomstatlig anliggende? Eller bør deler av disse politikkområdene flyttes inn i den overnasjonale fold med delt kompetanse mellom EUs organer og medlemslandene?

EU bør opprette en multinasjonal forsvarskommisjon med den hensikt å utrede muligheter og avklare realistiske begrensninger for sitt samarbeid på dette feltet. Et kjernespørsmål her bør være EUs fremtidige forhold til verdens ledende militærallianse, NATO.

Samarbeidet mellom EU og NATO har styrket seg de siste årene, og aktørene fremstår både som strategiske supplement til hverandre og til en viss grad som konkurrenter. Begge aktører konsulterer hverandre jevnlig, og deltar med representanter på hverandres øvelser. Kan aktørene knyttes sammen på en annen måte?

Et tredje spørsmål omhandler det sikkerhetspolitiske samarbeidet for land utenfor EU-systemet i PESCO. PESCO bør inkludere ikke-medlemsland i de interne politiske beslutningsprosesser i den øvrige delen av sin tonivå-struktur. Et fungerende forsvarssamarbeid må også ivareta en helhetlig politisk innflytelse.

Ukraina-krigen har medført merkbare endringer den politiske oppfatningen blant mange i Norge, ikke minst om norsk medlemskap i EU. At Norge står utenfor de sikkerhetspolitiske diskusjonene i EU er lite formålstjenlig. Landets interesser ivaretas også rundt møtebordene i Brussel, særlig hvis PESCO utvider sitt virkeområde og om EU-NATO relasjonen formaliserer seg tettere på en rekke områder.

USA er for alvor tilbake i den europeiske sfære. Biden-administrasjonen har vellykket nok samlet Vesten mot Russland i denne situasjonen, der åpenhet om vital amerikansk etterretning har vist seg svært viktig. Det amerikanske fokuset kan likevel forandre seg i tiden som kommer, et skiftet strategisk fokus fra Europa mot Øst-Asia.

Nøkkelen for den europeiske kollektive sikkerhet ligger i et tett politisk samarbeid med USA. USA er fortsatt den eneste reelle garantisten for sikkerhetsbistand til europeiske stater. Samtidig må Europa styrke sin autonome evne til å stå imot eksterne trusler. Derfor er Tysklands militære opprustning meget viktig, ikke minst er dette i den geopolitiske interesse for landene i Norden.

Enkelthendelser kan ikke anvendes isolert i Europas sikkerhetspolitiske analyser, men landene må forsøke å se de lange linjene. Det er viktig med gjennomtenkte og langsiktige sikkerhetspolitiske prioriteringer, ikke forhastede beslutninger. Nye fredsbryterstater eller ikke-statlige trusler kan forekomme. Både kinesisk og iransk etterretningsvirksomhet utgjør en merkbar trussel i mange europeiske land, ikke minst for Norge. Vi må ruste oss for mange eventualiteter.

Det er tid for en militær storsatsing i Europa. Nå må sikkerhetspolitikken være kontinentets absolutte førsteprioritet. Store kriser fører som regel til nye diskusjoner om politiske samarbeids- og tilknytningsformer mellom land, og disse debattene må tas nå.