Jakt blir fremstilt som et gode for utøverne, dyrene og samfunnet. Vi hører lite om hva jakta forårsaker av lidelser for dyrene, ubalanse i naturen og tap av artsmangfold.

Jakt er ikke et gode for dyrene. Hver høst hører vi om skadeskyting. I år hørte vi om elgkalven i Bodø som ble skutt i ansiktet og sto i veikanten med blodet strømmende ut av nesen. For to år siden hørte vi om et rådyr i Nannestad med avskutt kjeve og spiserør, som stilte seg opp i en hage og pep om hjelp. Samme år hørte vi om en hjortekalv i Gulen kommune som ble funnet med kjeven skutt i stykker, avmagret og i ferd med å sulte i hjel.

Tragisk nok finnes det jegere som bevisst skyter mot hodet og nakken på hjortedyr, i den tro at de kan spare kjøtt. Dette forteller en jaktinstruktør, som på sine kurs prøver å få jegerne til å forstå at de ved å skyte mot hodet tvert imot taper kjøtt på grunn av stor fare for skadeskyting, i tillegg til å gjøre seg til lovbrytere.

Det meste av skadeskytingen hører vi ikke om, men vi hører desto mer om jegernes opplevelser. De som skyter de største trofèdyrene, som burde fått føre genene sine videre, får de største oppslagene. En 88 år gammel jeger, som innrømmet at han var begynt å bli skjelven på hendene, fikk stor oppmerksomhet da han skjøt den største hjortebukken han hadde sett gjennom 70 års jakt. Et jaktlag i Lierne skjøt ni elger, men klarte bare å ta hånd om fem, slik at fire av elgene – tre kalver og en okse – ble kjørt ut i skogen til reveåte. Slik kunne jegerne skyte noen rever i tillegg.

Jakt er for dyrene frykt, smerte, død og forstyrrelser i mordyr-avkom relasjoner. En viltforsker anslo i 2009 at 4000 elger skadeskytes hver høst. En dansk undersøkelse anslo at det for enkelte fuglearter skadeskytes en fugl for hver fugl som felles. Norske undersøkelser fra 2016 viste hagl i kroppen hos 18 % av eldre kortnebbgjess og 4 % av ungfuglene. En undersøkelse av harer på Sørøya viste hagl i kroppen hos 16–25 % av harene. Undersøkelser av døde ryper under høyspentledninger viste at halvparten hadde hagl i kroppen.

Jakt er heller ikke et gode for naturen. Etter naturmangfoldloven kan jakt bare tillates når arten produserer et «høstingsverdig overskudd». Dette overskuddet eksisterer i mange tilfeller ikke. I en del fjellområder er det så langt mellom rypene at jakta må avlyses. Andre steder kjøres jakta i gang uten hensyn til at det nesten ikke finnes ryper.

Også jegere reagerer på at det åpnes for å skyte de siste rypene. Samtidig får rev og rovfugl skylden for nedgangen i rypebestandene. Når jegerne årlig skyter nærmere 200.000 ryper for rekreasjon, blir det magrere vintre på rovdyrene, blant annet på rødlista arter som snøugle, jaktfalk og fjellrev.

Naturmangfoldloven brytes når det jaktes på rødlista ærfugl, svartand, storskarv og hare, og andre arter i tilbakegang, som enkeltbekkasin, tiur og orrfugl. Når jegere skyter ekorn, gråtrost, rugde, ringdue, nøtteskrike, skjære, kråke, ravn, andefugler og rovdyr, har det ingenting med matauk å gjøre.

Helseeffekten av jakta trekkes ofte fram, men ingen trenger å skyte på dyr for å ha glede av friluftsliv. Over 96 prosent av befolkningen jakter ikke. Denne store gruppen får begrenset mulighet til å drive friluftsliv på grunn av jakta, og mange får forringet livskvalitet som følge av medfølelse med dyrene.

Det er på tide at jegerne kommer ut av sin boble, der de bare ser sine egne opplevelser. Når jegere forteller hvor godt det er å være på jakt og føle på skogens ro, har de ingen tanke for at det for dyrene er et mareritt. Det trengs mer empati, kjærlighet og respekt for dyr, og mer forståelse for dyrenes og naturens egenverdi. Vi er avhengige av naturen, men naturen klarer seg best uten vår inngripen.