Tirsdag ettermiddag ble det kjent at en 37 år gammel gjesteforsker tilknyttet Universitetet iTromsø er pågrepet mistenkt for å være russisk spion. Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal mannen oppholde seg i Tromsø under falskt navn og falsk identitet, og ikke være en brasiliansk statsborger slik han hevder å være, men egentlig en russisk mann som jobber på oppdrag for en av de russiske etterretningstjenestene.

Foreløpig er det mange ubesvarte spørsmål i denne oppsiktsvekkende og alvorlige saken. Politiet har så langt holdt kortene tett til brystet, men dersom mistanken mot mannen skulle vise seg å stemme, står vi overfor en helt unik sak i Norge. Aldri før er en utenlandsk statsborger blitt pågrepet på norsk jord som en såkalt «illegalist», som i praksis vil si en spion som med falsk identitet jobber for en fremmed statsmakt mot norske interesser.

Hva den angivelige russiske illegalisten skal ha bedrevet under sitt opphold i Norge og Tromsø, og eller i det minste hva PST mener han har gjort, er foreløpig uklart – og noe den videre etterforskningen vil søke å avdekke. Dersom mistanken skulle vise seg å stemme, er det imidlertid grunn til å tro at hovedoppgaven har vært å skape nettverk og sikre informasjonskanaler ved universitetet, da gjerne for å tilrettelegge for mer tradisjonell spionasje ved senere muligheter.

Det som er helt sikkert, er at pågripelsen har gitt oss nok en kraftig påminnelse om at vårt naboland i øst er i krig, og at denne krigen rykker stadig nærmere vår egen hverdag.

Tromsø er ikke bare den «nordnorske hovedstaden». Byen er også et tyngdepunkt og lokomotiv for nordområdepolitikk og -interesser. Vi kan ikke være naive og tro at spionasje og skjult påvirkning ikke forekommer – nær sagt i alle mulige former – i den spente situasjonen Europa nå står i. Det bør således ikke overraske at en sentral institusjon som Universitetet i Tromsø, med sin nærhet og kjennskap til Russland, også er et aktuelt mål for fremmed etterretning.

En realitetsorientering er nok nødvendig for de fleste av oss. Det er all grunn til å ta dagens situasjon på alvor, med godt begrunnede forholdsregler rundt om på arbeidsplasser og i private sammenhenger. Samtidig er det grunn til å minne om at moderne krigføring ikke lenger bare består av konvensjonelle militære operasjoner, men også ulike former for påvirkning, der fremmede makter forsøker å skape usikkerhet, frykt, opprør og kaos, gjennom alt fra spionasje, droneaktivitet til cyberangrep.

En ubegrunnet og generell mistanke mot naboen – for ikke si alle utlendinger – vil derfor kun tjene statsmakter vi slett ikke ønsker å tjene.

Det er verdt å understreke at den 37-åringen gjesteforskeren, når dette skrives, kun har status som mistenkt. Han har riktignok fått forhåndsvarsel om utvisning og tilbakekall av oppholdstillatelse fra Justisdepartementet, og tirsdag morgen ble som kjent mannen pågrepet og internert for fire uker, som i praksis vil si det samme som varetektsfengslet, for å hindre muligheten for at han kan rømme landet.

Det er likevel verdt å påpeke at domstolen så langt ikke har tatt noen selvstendig stilling til om den utenlandske mannen faktisk utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Av interneringskjennelsen fra Nord-Troms og Senja tingrett fremgår det at retten kun legger Justisdepartementets vurderinger til grunn, som igjen baserer seg på opplysninger om at mannen er i Norge på oppdrag for russiske myndigheter og at han kan være russisk borger med uriktige brasilianske identitetspapirer.

All viraken og den nasjonale og internasjonale oppmerksomheten saken allerede har generert burde si det meste om den betente situasjonen vi er inne i nå. Saken kommer på toppen av en debatt om hvorvidt russiske trålere skal få levere fisk i Tromsø, og samtidig med at Tromsø formelt avslutter formelle vennskapsbånd til flere russiske byer.

Med tanke på byens geografiske beliggenhet og betydning for både forskning og militær aktivitet, er det overhodet ingen grunn til å tro at ikke spionasje også er en del av det store bildet.