«En innertier». Det var ordene byråd for byutvikling, Brit Hege Alvarstein brukte da hun skulle beskrive de nyeste planene for utbygginga av verftstomta. (iTromsø 30 mars). Metaforen har hun selvsagt hentet fra idretten skyting, og i den idretten finnes det som kjent andre godt brukte metaforer, som for eksempel ordet skivebom. Jeg heller mere til det siste.

Hvordan kan det så ha seg at to personer bedømmer en og samme sak så forskjellig? Jeg drister meg i all beskjedenhet til å gi følgende analyse:

Det kan rett og slett virke som om kommunen ikke makter å ta inn over seg følgende fakta i denne saka:

Skipsverftstomta utgjør sammen med festningsverket Skansen, gamlebyens, og dermed Tromsøs, mest sentrale, historiske område. Tomta er med andre ord ikke å betegne som hvilken som helst annen tomt i byen. Dette er historisk grunn, og historisk grunn skal man behandle med verdighet og respekt. Eller?

Å båndlegge Tromsøs historiske sentrum i mange, mange tiår fremover med et stort boligkompleks og et stort parkeringsanlegg, se det gjør man bare ikke. I alle fall ikke i et samfunn som vil fremstå som et kulturelt høytstående og godt velutviklet samfunn. Det er rett og slett ikke slik man hegner om, og utvikler en bys gamlebyområde.

Det er et stort paradoks at man ennå i 2015 må sloss for å få forståelse for et slikt syn. I beste fall henger det sammen med at noen ennå ikke har forstått at Tromsø er i den genuine situasjon, at den har et eget gamlebyområde i sin midte. Enhver annen europeisk nasjon og kulturby som har forstått dette, vet da også hvilken kulturskatt de har fått ansvaret for å ivareta og utvikle. Gamlebyen er enhver bys store stolthet, og behandles da også deretter.

I verste fall er det fortsatt noen som mener på et generelt grunnlag, at ivaretakelse av vår felles historie er helt uten betydning, og derfor lite viktig.

Jeg må selvsagt godta begge premissene, men jeg vil kjempe for det motsatte inn i det siste.

Jevner vi sentrale deler av vår kulturarv og historie med jorda, slik som det dagens planer for utbygging av verftstomta tilsier, gjør vi etter min mening både byen, folket og samfunnet stor urett. Skal vi ha en forutsetning for å forstå det samfunnet vi lever i i dag, skal vi vite noe om hvem vi er og hvor vi skal, så tror jeg vi må vite noe om hvor vi kommer fra, hva som er vår felles historie. Nå som verftet skal flytte, blir det derfor vår plikt å utvikle og ivareta tomta i en historisk sammenheng, rett og slett fordi området tilhører Tromsøs historiske sentrum.