Norge er rystet i grunnvollene av et par solbriller. Sommeridyllen er avblåst. Det blir ingen ferie på verken Rødt-ledelsen, krimjournalister eller politi og påtalemyndigheter. Vi sier det selvsagt ikke høyt, men drømmer oss tilbake til en tid hvor staten fulgte litt nøyere med kommunistjævlene.

Tilbake sitter vi vanlige folk fjetret og lurer, som vi alltid gjør når det skjer alvorlige angrep på norsk jord: Kan det være snakk om terror?

Det er ikke så rart. Vi er et tillitssamfunn. Vi deler ut tillit som drops fra en valgstand. Og det ypperste uttrykket for tilliten, er tilgivelse. Våre folkevalgte kan stjele penger fra fellesskapet, de kan tukle med småjenter, de kan i fullt alvor og full offentlighet mene at spedbarn fortjener å drukne i Middelhavet når de er så dumme at de har blitt flyktninger. Opinionen er der, alltid like tilgivende.

Kanskje må skamfulle politikere i karantene en stund, kanskje emigrere til Trøndelag eller avtjene sin straff som ordfører i en eller annen forblåst avkrok. Kanskje må de egenhendig starte en merkelig avgreining av moderpartiet for seg og sine mest lojale disipler, eller vente pent på at noen andre dummer seg ut verre og det igjen blir en ledig plass i maktens korridorer. Returbilletten er der imidlertid alltid, og den er tilnærmet kostnadsfri.

Men Bjørnar Moxnes, han gikk for langt. Han stjal fra våre felles kronjuveler, han klusset med det aller helligste. Altså taxfree-en på Gardermoen. Snakk om å stikke kniven rett i folkesjela og vri rundt. Attpåtil ikledde han seg et par solbriller fra nazisten Hugo Boss. Sjelden har vi sett maken til hykleri.

Tvilen skal ikke komme slike som Moxnes til gode. Den sparer vi til småkåte ministere som tar med sekstenåringer på hotellrommet, eller susefanter som har glemt å betale skatten sin. Skulle vi kastet alle som mangler moral ut av stortingssalen, kunne det dessuten blitt rimelig tomt. Så et sted må grensen gå. Og det gjør den altså ved butikknasking.

Å være folkevalgt er som kjent en underbetalt drittjobb. Tilliten er limet, ikke bare i samfunnet, men limet som klistrer dem til stortingsbenken og fire års kontinuerlig pinsel (minus ferie og de dagene de ikke gidder å møte opp for å votere). Etter at de har holdt ut lenge nok til å ha fått det nødvendige CV-fyllet, venter en langt mer lukrativ tilværelse i First House, hvor ingen hever et øyenbryn over høy sigarføring eller at man unner seg et ekstra skattefradrag. I mellomtiden skal vi andre helst holde klokelig kjeft og bare være glade for at noen gidder å ta en for laget.

Like fullt er det vondt når noen går på trynet og bryter tilliten. I alle fall når offentligheten får vite om det. Jeg syns det svir skikkelig. Det er liksom alltid han med det pene smilet som viser seg å være en helt alminnelig pervo, eller hun som lagde så god stemning på Nytt på nytt som i realiteten er en hardkokt juksemaker. Hvorfor er det alltid de beste som viser seg å være pill råtne?

I tillegg må vi holde ut eviglange, tåredryppende pressekonferanser med vonbrotne politikere som angrer skikkelig på at de tok det siste cavaglasset i boblebadet. Det har vært mange av dem, og flere skal det sikkert bli. Hvis tilliten er så lett å bryte, så er det kanskje tilliten som må bi mer hardfør?

Dette var i grunn en digresjon fra Moxnes og solbrilleskandalen. Så tilbake til det: Jeg syns det er rart at ikke flere enn meg ser at han har handlet helt i tråd med sin politiske overbevisning. Faktisk tror jeg det er snakk om et nøye planlagt attentat fra hans side. Anne Holt kunne ikke kokt det i hop bedre i en av sine bøker.

Operasjon Solbrille er det perfekte bakholdsangrep på kapitalismen, attpåtil på dens egen hjemmebane. Hvorfor skulle ellers Rødt-lederen – som betaler sin skatt ikke bare med glede, men med vill begeistring – valse inn på en taxfree? Med dette stuntet fikk han gitt en solid fuck you til de liberale markedskreftene.

Antakelig er det god oppvarming til den virkelige revolusjonen, en dag jeg for øvrig ser fram til med forventning. Da blir det gratis solbriller på oss alle.