Det finnes også regler for det som skjer utenfor brettet. De fleste av disse er forståelige. Man må blant annet regne med en viss kleskodeks. Du kan for eksempel ikke stille i plagg med klare politiske budskap eller g-streng. Parykk og klovnenese kan du også trygt levne igjen hjemme, mens min yndlings-t-skjorte med påskriften «The Rolling Stones 1972- US Tour», hadde vært i grenselandet.
SJAKK-BLOGG: En flott åpning
Gode og nødvendige regler finnes også for oppførsel ved brettet. Du får antakelig et klart gult kort om du setter deg ned og spiser knekkebrød, ustanselig nynner kjenningsmelodien til Norge Rundt eller slår hjul mens motstanderen din sitter og tenker.
Det er imidlertid en regel jeg ikke klarer å forsone meg med og det er nulltoleranse-regelen. Den betyr at dersom du kommer så mye som et sekund for sent til partiet, uansett grunn, så blir du dømt til tap.
SJAKK-BLOGG: Kongenes konge på Driv
I går fikk det sitt mest tragiske utfall til nå da 11-årige Murara Layola fra Rwanda kom et knapt minutt for sent og tapte uten å få gjøre et eneste trekk. Absurditeten blir for meg total når en ung jente reiser fra andre siden av kloden for å delta på verdens største sjakkfest og opplever slikt. Det har ingenting med den olympiske ånd å gjøre.
Jeg kan forstå at man i et forsøk på å profesjonalisere sjakken vil øke seriøsiteten. Man har for eksempel sammenlignet med fotball hvor man ikke setter i gang en kamp uten at begge lagene er på banen. Jeg kan også se poenget med at man kan dra visse fordeler med å komme for sent.
SJAKK-BLOGG: Gigantmøtet
For eksempel ved å se på internett at motstanderen din har spilt et uventet åpningstrekk, og deretter å bruke noen minutter på å analysere det før man går inn i lokalet. Jeg er derfor enig i at man trenger en tidsgrense.
OL er imidlertid en turnering hvor glade amatører fra hele verden møtes og hvor de aller fleste er med for å ha det gøy. Kunne man sett for seg en gradering av regelen slik at den praktiseres strengere etter hvor sterk turneringen er. Burde vi kanskje forvente mer av de beste og mest profesjonelle spillerne i verden?
Hovedproblemet med regelen er nemlig den totale mangel på muligheter til å utvise skjønn. Vi kan ikke kritisere turneringslederne. De er nødt til å håndheve regelen uten unntak. Men vi kan og bør angripe regelen i seg selv.
I de senere år har vi hatt flere episoder med svært alvorlige utfall for spillere. Mange har fått ødelagt hele turneringer, men sjelden har nulltoleranse-regelen virket mer dramatisk enn i går. Når en 11-årig jente blir stående gråtende igjen i spillelokalet er det også lysår unna verdenssjakkforbundets eget motto; Gens Una Sumus-vi er en familie. Det er bare hjerteskjærende og trist.