I dag har jeg lyst til å mimre litt – mimre om TIFF. Det må man vel ha lov til etter at den 33. filmfestivalen nettopp er avsluttet?

Tilbake i god gammel gjenge etter to vanskelige korona-år med alskens restriksjoner på aktiviteten. Tilbake med både konkurranseprogram og alt det andre, ikke minst utekinoen med alle de gode tilbudene til barna.

Særlig må nevnes Film fra Nord-programmet, som blir mer og mer bredt og imponerende fra år til år. Årets nyskapning var Árran 360, verdens største lávvu med filmvisning i 360 grader utenfor Hålogaland Teater. Den kom rett fra visning på Venezia-biennalen. Jeg fikk ikke prøvd, sto bare utenfor og hørte på lyden, men opplegget imponerer.

Den ser for meg ut til å passe perfekt inn i den samiske satsingen som også i år ble sterkt markert, ikke minst med valget av åpningsfilm: Ellos Eatnu – La elva leve. Det er en imponerende film med sin sterke historiefortelling og samtidig lavmælte og insisterende understreking av urfolksfokuset. Gratulerer med publikumsprisen, Ole Giæver – velfortjent!

Så et lite historisk tilbakeblikk:

Da Tromsø internasjonale filmfestival ble stiftet i 1991, var Hans Henrik Berg allerede en smått legendarisk mangeårig kinosjef – fra 1963! – i Tromsø. Planen var klar fra starten: Dette skulle være en «annerledes» filmfestival, med mindre vekt på Hollywood-glamour og stjernestatus. Dette skulle være en folkets filmfestival som fokuserte på filmer som kunstverk, de kreative og unike regissørene og produsentene, og som først og fremst appellerte til filmentusiastene.

TIFF skulle være et alternativ til den tradisjonelle nasjonale filmfestivalen, som etter hvert hadde/har fått fast tilholdssted i Haugesund. La meg legge til her: Hans Henrik hadde flere ganger prøvd å få flyttet denne festivalen til Tromsø, eventuelt at den skulle flytte mellom forskjellige norske byer. Men dette grepet ble etter hvert gitt opp; motkreftene sørpå var for sterke. I stedet ble strategien å satse på å skape en annerledes festival her i nord. Dette grepet mener jeg etter hvert har vist seg å ha vært ikke bare en god, men en rett og slett genial idé.

Det var derfor et stort tap da Hans Henrik Berg gikk bort i 2005 etter å ha vært pensjonist i bare ett år. Hans kunnskaper og kontakter både nasjonalt og internasjonalt hadde vært gull verdt i årene mens festivalen ble bygd opp. Det var derfor svært viktig å finne noen som kunne fortsette jobben med å utvikle festivalen.

Interessant nok fantes det i denne gründer-perioden to menn som var, eller kunne ha vært, viktige: bergenseren Tor Fosse og trønderen Ola Lund Renolen. Begge tilbrakte noen år i Tromsø, Fosse på 1990-tallet, Renolen rundt år 2000. Men de valgte å dra videre for å starte konkurrerende festivaler. Tor Fosse dro til Bergen for å starte Bergen Internasjonale filmfestival BIFF (fra år 2000). Deretter var det Ola Lund Renolen, som etter noen år i Tromsø dro til Trondheim for å starte festival der. Den kunne jo ikke hete TIFF, det navnet var alt opptatt, så i stedet ble det Kosmorama, som har blitt arrangert hvert år siden 2005.

Med andre ord har både BIFF og Kosmorama blitt startet av personer som hadde vært i Tromsø før de dro til Bergen/Trondheim. For å bli opplært? Eller inspirert, kan man iallfall si. Litt morsomt, det!

Dette kunne ha blitt et problem – at dyktige filminteresserte kom til Tromsø for å lære hvordan man lager filmfestival for i neste omgang å dra videre for å gjenskape suksessen annet sted eller andre steder. Men slik gikk det heldigvis ikke.

For det er her vår alles Martha kommer inn i historien. Martha Otte, amerikaneren med den spesielle vestnorske aksenten, hadde kommet til Norge i 1974 og kom til Tromsø i 1982. Hun ble etter hvert selve krumtappen i etableringen av TIFF. Som program- og festivalsjef fra 2005 til 2020 var hun helt sentral i videreutviklingen av TIFF. Alle filmelskere generelt og Tromsøs befolkning spesielt skylder henne stor takk fordi hun valgte å ta og stå i den tøffe jobben som festivalens leder i disse viktige årene. Med hovedfag i filosofi fra UiT og solid bakgrunn fra Tromsø filmklubb sto hun sterkt på flere måter. Hva hadde TIFF vært uten Martha? Det håper jeg noen skriver en hel bok om så snart som mulig!

Hva så med dagens TIFF? Klarer man å holde fast på visjonene og målene til oppstarterne/grunnleggerne? Jeg mener i alle fall at de som i dag holder i festivalens ånd og identitet, Lisa Hoen med sin store og dyktige stab, har klart det og fortsatt gjør det på en imponerende måte.

De to korona-årene var en påkjenning, i mer eller mindre «korona-karantene», det opplevde vi alle. I dag ser vi at TIFF er tilbake i full bredde og i minst like god form som før pandemien. Tusen takk for innsatsen, Lisa og co.!

P.S. Litt om min egen bakgrunn: Jeg var bortreist under de første to festivalene, på kurs og forskningsopphold i utlandet, men etter det ble jeg som så mange andre bitt av TIFF-basillen. Jeg ble medlem av kinostyret fra år 2000 og kom deretter inn i festivalstyret da TIFF ble skilt ut som stiftelse med eget styre fra 2002.

Fra 2005 til 2009 var jeg styreleder for TIFF. Et verv jeg satte stor pris på, men dette var også en tid med tøffe tak – bl.a. fordi festivalens økonomi var en stor utfordring i denne oppbyggingstiden. Etter det har jeg vært involvert i flere andre TIFF-verv, bl.a. som jury-assistent og en periode som leder av styret for TIFFs Fredsfilmpris-satsing i samarbeid med UiTs senter for fredsstudier.

At UiT i denne tiden også ble en hovedsponsor for TIFF innrømmer jeg gladelig å ha hatt et visst ansvar for siden jeg var prorektor ved UiT fra 2002 til 2009. Snarere er jeg glad og stolt når jeg ser at UiT Norges arktiske universitet stadig er en av hovedsponsorene til filmfestivalen.

I dag er jeg selv bare en vanlig tiffer som prøver å få med meg mest mulig film under festivaluka.