Jeg tror jeg må begynne på slutten etter slutten. Da bandet fortsatte å spille og folk etter hvert skjønte at showet var over, og vi gikk ut av gymsalen på Langnes skole. Den lange rekka, helt fra gymsalen, ut i foajeen, ut av døra og ned til parkeringsplassen, med ungdommer tett i tett som sto og sang avslutningssangen og applauderte oss publikum i takt. Smilene, latteren, samholdet.

LANG, LANG REKKE: Her står ungdommene på rekke, helt ned til trappa mot parkeringsplassen, og klapper og synger avslutningssangen. Sånt kan man like. Foto: Ronald Johansen

Det er jo det dette er, tenkte jeg, det var det dette var: ungdommer som har jobbet, sammen, i flere uker, planlagt, skrevet, øvd, møtt på humper og bumper, sikkert vært litt uenige, kanskje noen har kjent seg så slitne og overrumplet at de har tenkt at dette ikke går eller at de ikke gidder mer, men likevel: de har ikke gitt seg. De har gjennomført. Om ikke det er noe å være stolt av, om ikke det er lærdom å ta med seg videre på veien mot å bli voksen, så vet ikke jeg hva som er det.

For selv om det fins nydelige sommerruter man kan ta og lette steg og nye sko, så kommer det til å dukke opp en del forbudt-skilt, enveiskjørte veier og fartsdumper på den ruta, uansett hvilken rute man tar.

Så, ja, jeg heier på dette, jeg heier på ungdommen.

RADIOVERTEN SOM KLIKKER: Radioverten til Barfot Radio kommer aldri til ordet. En sketsj nesten helt uten tekst, som er en av kveldens høydepunkter. Foto: Ronald Johansen

Noen får gjennomgå

Barfotrevyen har kalt årets revy for «Inn i arbeidslivet». For må man egentlig jobbe når man blir voksen, og i så fall: hva i huleste skal man bli? Det starter med 17-åringen som blir 18 år om én uke, som får beskjed av sin mamma om at hun må få seg en jobb og flytte ut. Neste morgen våkner jenta med en hun aldri har møtt før, nemlig «arbeidslyst». Dessverre for henne, er «arbeidslyst» blottet for nettopp arbeidslyst, og er en lat og krokrygget sak som bare vil ligge på sofaen og spise ostepop. Det er dette fenomenet som binder revyen sammen, og ved jevne mellomrom treffer vi på dem igjen, på søken etter en jobb og meningen med livet.

Men aller mest består revyen av andre sketsjer, jeg tror jeg telte så mange som 20 til sammen. Noen av sketsjene bekrefter min mistanke om at jeg har blitt for voksen til å henge med, jeg er rett og slett ikke sånn type kul lenger, om jeg noen sinne var det, men her er det noe for enhver smak: Samfunnskritisk satire, situasjonskomedie, de som kun bygger opp til en punchline, interne sketsjer som nok er myntet for den samme alderen eller medelever, og noen helt meningsløse med artige ord og bisarre vendinger.

SOLID LEVERT AV «GUNNAR WILHELMSEN»: Gunnar Wilhelmsen sutrer til kommunestyret om at de må gi han lov til å lage en ny veranda på sin nye toppleilighet. Solid levert av aktørene. Foto: Ronald Johansen

Og det er noen som får gjennomgå, blant andre lærere og helsevesenet, Nordlys som triller terninger, faktisk triller de yatzi-terninger, når de anmelder revyer, og Gunnar Wilhelmsen som i deres versjon er en sutrete, forvokst baby. Særlig Gunnar Wilhelmsen som står på scenen og synger sårt om alle sine drømmer, får de voksne i salen til å brøle ut i latter.

En dum lærer, en radiovert og en kaffemann

Selv traff disse sketsjene meg og min humor best (dersom du skal se revyen, kan jeg advare om spoiler alert):

1. Den om eleven som har skrevet om sitt eget traume, om faren som har kappet hunden i to og myrdet mora hans, men som læreren gir en 2 minus med bakgrunn av at han nærmest har sitert en avisartikkel.

2. Den om radioverten som aldri får begynt å snakke på grunn av alle reklamene og introduksjonene.

3. Den med kaffemannen som lager et show hvor han smaker på hvilken kaffe som er best, og absolutt ikke aner hva han holder på med.

KAFFEMANNEN: Det er helt tydelig at kaffemannen ikke aner hva han holder på med, men heldigivs gjør aktøren det. Foto: Ronald Johansen

Det mangler ikke på kreativitet og skaperglede, og heldigvis viser ungdommen at de liker å stå på den scenen. Og bandet imponerer, særlig i første akt. Særlig kult er det at seks av syv er elever på skolen, og da er det ekstra stas de gangene det virkelig svinger. For det å spille i band, det er ikke hokus pokus.

ØDELAGT AV LYDEN: Avslutningsnummeret, som skulle være en seierssang, ble ødelagt av lyden. Heldigvis sto det en flokk med ungdommer utenfor som fortsatte sangen, slik at man fikk med seg hva den handlet om. Foto: Ronald Johansen

Det trenger ikke være perfekt

Det er bare skikkelig synd at lyden onsdag kveld på Barfotrevyen er altfor lav, tidvis forsvinner den også. Jeg går glipp av en del, rett og slett, i blant fordi aktørene snakker for fort, men mest av alt fordi lyden er for lav. Særlig i sangene får jeg ikke med meg teksten, og det er særlig synd når det skjer i avslutningssangen. En eller to mikrofoner får såkalt «rundhyl», altså piper det noe voldsomt, andre mikrofoner faller ut, og det vipper mange ut av teksten. Men de slutter ikke, de ser litt uforstående på hverandre, men de griner ikke på nesen, de kjører på. Og det er veldig fint å se.

Poenget med ungdomsskolerevyer er jo slettes ikke at alt skal være perfekt. Hovedpoenget er vel at man faktisk lager en revy, sammen, og at man har det gøy på reisen og lærer sabla mye. Heia dere!