Universitet og kulturliv, publiv og kirkeliv, idrett og handel og kort vei til den flotteste natur.
Byen har universitetssykehus, museer, flotte bibliotek, avisredaksjoner og NRK. Den er til og med bispesete. Og folka, som tross alt er det viktigste i en by, er åpne. Det er mye humor, og få tar seg selv altfor alvorlig. Møtene mellom norsk, samisk og kvensk, samt godt over hundre ulike nasjoner har også gjort byen godt.
Byen er vel ikke så pen. Få påstår det. Husene er plassert sammen hulter til bulter, som gir den, etter min mening, et morsomt og røft utseende. Det er vanskelig å ikke like den. Og den har, uten at jeg er noen ekspert, noen arkitektoniske perler. Ishavskatedralen er selvsagt en av dem. Men jeg tenker også på Polaria, Kunstmuseet, Tromsø Museum, Fjellheisen, Gyllenborg skole, Kystens hus, trebebyggelsen på kaia, Alfheim svømmehall, biblioteket i sentrum og Kongsbakken, for å nevne noen.
Men det er noen skår i gleden, i alle fall etter min smak. De siste årene er det bygd en rekke monstrøse skapninger, som på ingen måte passer inn. Dessuten tar de utsikt, lys og sol for mange. Dette er bygg som bryter med siktlinjene. Den gamle ordfører Erlend Rian snakket entusiastisk om å gå i Storgata i Tromsø og se Bentsjordtindene i sør og Ringvassøya nordover. «I hvilken by er det slik?», spurte han. Nå ser vi The Box når vi ser nordover.
Flere av de vakre arkitektoniske aksene er ødelagte. Et giganthotell på tolv etasjer er på vei opp så nær Tromsøbrua at også denne arkitektoniske perlen trolig vil forringes. En hvit koloss preger strandkanten på Fagereng, på folkemunne kalt «Monsterbygget». En gate med ellers hyggelig trebebyggelse ser ut som det har fått besøk av et romskip fra Star Wars.
I tillegg har en bygd inne parker og torg ved å øke høyden på husene slik at det er mindre lys og sol i fellesarealene. Det er bygd svært høyt helt nede ved sjøen. Og i stor grad har en ikke bygd høydemeter i forhold til terrenget. På det verste ser det ut som om arkitekturen i Murmansk har vært forbildet, i alle fall sett på avstand.
Det er unntak. Sykehushotellet er høyt, men passer inn, synes jeg. De nye studentboligene i Dramsveien er også høye, men er bygd inn i terrenget. Men dessverre er byen forringet kraftig på få år. Svært mange har mistet lys og utsikt. Linjer er brutt, kolosser dukker opp blant småhusbebyggelse.
Folk som kommer hjem etter noen års fravær bemerker forringelsen med én gang. Og det er verdt å spørre om dette er klokt. Er det nødvendig? Har vi så lite plass? Og er ikke noe av dette litt i slekt med tyveri, når såkalt vanlige mennesker fratas lys, sol, luft og sikt? Tromsø er, tross alt, ikke Manhattan.
Jeg har selv prøvd å slåss mot det jeg mente var alt for tett og massiv utbygging der jeg bor. Det var nokså nytteløst. Jeg satt igjen etterpå med en sterk følelse av både maktesløshet og sinne, men også sorg. Jeg følte jeg hadde liten innflytelse over utviklingen i mitt eget nabolag.
Utbygger hadde en helt annen tilgang på politikere enn vi som levde der, vi som ble rammet. Den ansvarlige politikeren ville ikke snakke med meg. I ettertid lurer jeg på om jeg skulle latt være. Flere advarte meg på forhånd. De store vinner alltid likevel. Du vil bare slite deg ut, sa de.
Det er politikere som bestemmer hvordan det skal bygges. Det er de som til syvende og sist har ansvaret for utviklingen av byen vår. De kan si nei til arkitektonisk brutalisme. Og de burde tenke gjennom dette når mange vanlige folk får nei til de minste endringer av garasjer eller privathus, selv når naboene aksepterer det.
Byen er liten. Det er vanskelig å si nei til dem en omgås ofte. Det er vanskelig å si nei til store kjemper med mye penger. Det er vanskelig å kritisere. Men nettopp derfor bør politikerne tenke gjennom hvordan en kan regulere mektige utbyggeres makt. De bør vise at det er dem som bestemmer, ikke utbyggerne. Jeg mener ikke politikerne bare skal være negative, men i større grad styre prosjektene.
De fleste av oss skjønner at vi kan miste noe utsikt fordi byen vokser og må fortettes en del. Og vi må bygge mer for å få ned boligprisene. Men det må være mulig å gjøre dette annerledes enn det Tromsø har gjort de 15 siste åra. Jeg gjetter på at de aller fleste i byen er mot utbygging av de største kolossene.
Men det savnes politikere, både på høyre- og venstreside, som har en tydelig politikk på dette feltet. Det savnes tydelige politiske program. Det ser ut til at partiene er livredde for å være «næringslivsfiendtlige». Prisen betaler folket som bor her og elsker byen sin.
Derfor: Politikere i alle partier: Når dere nå driver med nominasjonsprosesser: Gi oss mulighet til å stemme på noen som ønsker en annen utvikling, som har mot til å si nei til flere monsterbygg, som går for en mer human boligbygging.
Gi oss politiske program som sier noe om arkitektur. Og samarbeid gjerne på tvers av politiske blokker. Gjør Tromsø vakrere!