Hvem er redd for den store, stygge sykepleieren?

Tidligere denne måneden kom det et talende innspill i den pågående debatten om eldrebølge og mangel på helsepersonell.

Åstedet var en konferanse i regi av Kommunesektorens organisasjon, KS. Terje P. Hagen, professor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, snakket om den omfattende bruken av vikarerbyråer i helsevesenet.

«Lukrative ordninger» gjør at mange ansatte slutter i kommunen eller på sykehuset, og leier seg ut igjen til sin gamle arbeidsplass til dobbel pris. «Både sykepleiere og leger er i ferd med å lure både kommuner og sykehus. Dette er det som blant forskere blir kalt et fangens dilemma-spill», sa professoren, og etterlyste en koordinert sentral innsats for å få bukt med vikarbruken, som er blitt et så stort problem for velferdsstaten, også for Tromsø kommune og UNN.

Utspillet er talende, fordi det sier alt om holdningen til lønnskamp i typiske kvinneyrker, og hvordan tradisjonelt kvinnedominert arbeid er verdsatt. Det vil si, som noe som knapt har verdi.

«Fangens dilemma» er en spillteori som tilsier at spillerne – her kommunene – har mest å vinne på samarbeid, men der kraftige mekanismer er i sving som frister aktørene til å dolke hverandre i ryggen. Dette synet på lønnsdannelsen og trepartssamarbeidet er, om ikke annet, forfriskende ærlig – og avslørende.

Vikarbyråene tilbyr altså «lukrative ordninger» med dobbel lønn for halvparten så mye arbeid. Er det vikarbyråene og sykepleierne som «skummer fløten» av våre felles skattepenger, eller er det Kommune-Norge, altså KS, som må ta en titt i speilet? Siden vi er i fengselsmetaforen allerede – kan det være at det er kommunene som til nå har levd et bekvemt liv som fangevokter, bare for å oppdage at fangene akkurat har funnet ut hvordan de kan rømme fra fengselet?

Hva er det som egentlig skjer? Har leger og sykepleiere runda spillteorien, og inngått en felles pakt for å lure kommuner og sykehus? «Kollektiv rasjonalitet» heter det visst i spillteorien, og det er sjelden vare.

Spillet ser jaggu annerledes ut, avhengig av hvor på spillbrettet man står. Hva er «lukrativt»? Er det å gå fra jobbhelg hver tredje helg, til hver sjette, slik at man får med seg mer av ungenes oppvekst og et par vennemiddager mer i løpet av året?

Da den nye helseministeren Jan Christian Vestre besøkte UNN på sin signingsferd, det var for øvrig samme dag som professor Hagen holdt sitt innlegg på KS’ konferanse, besøkte han kreftavdelingen. En av overlegene på bruket, som også har personellmangel som sitt største problem, sukket at dagens nye leger (også menn) ikke er villige til å ofre familien på jobbens alter. Unge menn er blitt så moderne at de vil hente i barnehagen i stedet for å jobbe overtid. Sukk, mitt hjerte.

Pandemien demonstrerte for oss alle, og særlig helsearbeiderne selv, deres faktiske markedsverdi. Siden har det vært fullstendig krise i helsevesenet. Et klassisk argument for at lønna i privat næringsliv må være høyere enn i det offentlige, at dette er konkurranseutsatte jobber med større risiko, mens en offentlig jobb er trygg. Det burde altså lønnes deretter.

Det var nok ikke alle helsearbeidere som ble beordret på jobb under pandemien som var villig til å skrive under på den risikoanalysen. For sin innsats for fellesskapet fikk de den berømte applausen på balkongen, og en kulepenn og et refleksbånd til jul.

Av en eller annen grunn er det en selvfølge for en kommune – for eksempel Tromsø – å betale 1300 kroner timen for kompetansen til en rådgivende ingeniør som skal bygge nytt sykehjem. Skulle sykepleieren som skal jobbe i bygget kremte frempå om lønn og arbeidsbetingelser, utløser det altså umiddelbar hyperventilering og skrik om velferdsstatens kollaps.

Det er både høyt utdannede og betrodde eksperter som utfordrer dette virkelighetsbildet. Enkelte er til og med økonomer og statistikere, som sjefforsker Erling Holmøy i SSB. Han har bannet høyt i kirka, og sagt at visst kan man få flere til å jobbe i helse – og omsorgssektoren, og for å få det til må de få bedre betalt.

Den velfødde og godt vante generasjonen som går inn i de pleietrengendes rekker i tiden fremover, er trolig villige til å betale for gildet, sier han også. Det vil si, han sier det på økonomspråk. Det høres omtrent slik ut: «Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke. En ønsketilstand i en velfungerende økonomi kjennetegnes av at den flytter ressurser dit hvor betalingsviljen er størst».

Det offentlige representerer folks etterspørsel. «Det kan ikke være sånn at det offentlige skal stå med lua i hånda og ta det som blir til overs. Det er en holdning som preges av at helse og omsorg ikke er verdiskaping eller produksjon på linje med for eksempel industri eller eksportnæringer», har Holmøy nylig uttalt til den politiske nettavisen Altinget.

Hvor ironisk ville det ikke vært om arbeiderbevegelsen fulgte professor Hagens oppfordring, og saboterte helsearbeidernes noe maskuline lønnsforhandlingsmetoder for tiden? Det vil neppe kle Arbeiderpartiet særlig godt med en statlig inngripen for å plassere arbeiderne tilbake på arbeidsplassen med hua i hånda.

Nå er matematiske makromodeller og statistikk ofte grovkornet og forenklet sammenlignet med virkeligheten slik den oppleves på bakken, på rådhuset. Men sannsynligheten for at kommunene lurer seg selv med å bruke mer av en medisin som har vist seg ikke å virke, er omtrent hundre prosent.

Da er det verdt å prøve noe nytt, og ta sjansen på å bli lurt. Dette «nye» er ikke vikarbyrå. Det nye er å anerkjenne klassiske kvinneyrkers faktiske markedsverdi.