Det 12 år gamle eg helst ville gløyme, er 34 år gamle meg takknemleg for å få hugse.

Kven var du eigentleg da du var 12 år? Siste året du gjekk på barneskulen? Eg har lenge tenkt på meg sjølv som ein person med skrekkeleg dårleg hugs, noko som gjer at eg ofte berre må nikke med når familien eller vener fortel om ting vi har opplevd saman. Ja da, ja, hehe, ja, det der var gøy. Av ein eller annan grunn er mykje vekk frå minnet, og eg treng noko som kan hjelpe meg med å hente det fram. Her kjem Ole Brumm inn i bildet.    For da eg var heime på pikerommet mitt sist, trilla eg fram ei kasse frå under senga. Der låg det dagbøker, notatbøker og gamle brev — kanskje til og med noko som i beste fall kan kallast kjærleiksbrev, spennande nok. Kort fortald, kassa var full av gamle minne om den eg var før. Eller, i alle fall den eg hadde lyst til å skrive ned at eg var. Medan mitt eldste barn haldt ein rørande vakker improkonsert på det forholdsvis atonale instrumentet melodika, fann eg gullet. Skuledagboka frå sjuande klasse, med Ole Brumm på framsida.     BINGO, tenkte eg, og gjorde meg klar til ein mimrerunde av dei sjeldne. Og tru meg — eg fekk som bestilt.

La meg seie det med ein gong, her treng vi ikkje å late som: Dette var pinlege greier. Eg hadde ein slags forventning om å få skildringar av korleis livet var i 2001, kva eg tenkte på, kva som betydde noko for meg, kva eg ville at livet skulle bli. Kanskje det er for store krav å stille til ei jente på 12. For det her, det var å gå rett inn i hovudet til ei jente som brydde seg om nesten berre ein ting: Gutar.

Det er referat over kven eg liker best i klassen, kven av gutane som har sagt at eg er på topp tre–lista deira, det er gutar eg vil kysse, og gutar som har sagt at dei kanskje vil kysse meg viss to av dei andre jentene dei liker ikkje er der og kanskje om lyset er av. Nei da, så ille er det ikkje, men det er sjuandeklassingar vi snakkar om her. Men sjuandeklassingen har også sine store problem, det blir nemleg notert — med stor sorg! — at det alltid kjem gutar på døra når eg ikkje er heime.

Svenskane har eit verb for det eg følte for Sigrid (straks 12): ömma. Jag ömmar för dig! Eg vil liksom berre stryke over den unge jenta som trur at verda og livet kretsar rundt gutar, kven som kjem på døra, og kven som skal krysse på «JA»-boksen når eg sender lapp om å bli saman.

Men så skjer det noko. Brått blir verda verkeleg. Det skjer ei veke på hausten. Det er september 2001. Sigrid (34) veit kva som skal skje, Sigrid (straks 12) anar ingenting. Eg blar opp. Måndag: «Jeg var på skolen og jeg og Caroline plukka spiker for penger.» Her har eg også, minimalt kunstferdig, teikna to spiker og skrive «65 kroner» under. Greie pengar for ei som snart skal bli 12, altså. For den skal eg bli den veka, det står på torsdag 13. september: Bursdag på speider’n 18:00. (Ja, eg feira bursdag på speider’n, akkurat SÅ kul var eg.)

Men det spesielle men denne veka, er sjølvsagt tysdag 11. september 2001. Da har eg skrive:

«I dag var jeg på skolen, så en gørr film og var hos Linn. 50.000 mennesker døde i dag!» I tillegg er det ei (framleis minimalt kunstferdig) teikning under, som viser World Trade Center før og etter.

Og med ein gong er eg der, i stua hos Linn, etter skuletid, tysdag 11. september 2001. Vi såg på tv etter skulen, på den tida var det alltid ein eller annan amerikansk serie i minst ti sesongar som gjekk. Men så blei sendinga brote og tv–bileta av tårna og flya i New York tok over. Verda blei verkeleg.

Det er absolutt ingenting spesielt med mi skildring av terrorangrepa på World Trade Center. Det finst sjølvsagt mange betre, mange som grip meir, mange som har noko å seie om det. Ikkje minst finst det også fleire korrekte skildringar om det som hende den dagen, for det er framleis ei gåte for meg kor eg fekk dødstalet 50.000 frå. Likevel er det noko med dagboksida som gjer meg rørt.

For mellom gutar som ringer på døra, alternative måtar å få lommepengar på og møte i speider’n, var det også store og viktige ting som skjedde, ting som endra verda. Og sjølv sat eg trygt og godt på jenterommet i Harstad og skreiv om det i dagboka mi, og etterpå kunne alt gå vidare for meg, som vanleg. Nye møter i Natur og ungdom kom og gjekk, eg tok bilde av meg sjølv med analogt kamera, vi var på leirskule, og snart skulle vi starte på ungdomsskulen.

Alt skulle bli vanskelegare, det visste eg ingenting om da eg sat og skreiv i skuledagboka i september 2001. Eg visste ikkje da at verda skulle bli mørkare, eg skjønte ikkje at kranglane mellom venninner skulle bli verre, at gutar skulle vere slemmare. Og nettopp derfor var det så fint å lese alt det høgst trivielle og kvardagslege og gutegale eg skreiv det året, før alvoret starta. For det kjem alltid, det veit vi jo som vaksne.

Du som les dette, kjenner sikkert ein tolvåring. Kan vi ikkje gje alle tolvåringane vi kjenner ei dagbok? Ei heilt blank bok som kan fyllast med året før tenåra, før ungdomsskulen, før alle dei ordentleg tøffe taka kjem? For tru meg: 20 år seinare er alt det ungdommen vil fortrenge det einaste den vaksne vil hugse.