Det er utrolig kult at NRK bruker penger på å lage et såpass annerledes program om USA som det de har latt Seltzer gjøre. Den første runden, Trygdekontorets «I Hillary og Donalds bakgård» (2016), trengte mer i dybden i et reelt forsøk på å skjønne USA og det som skulle bli valget av Trump, mer enn noen av de talløse USA-ekspertene vi har her til lands til sammen klarte.

Hans møte med såkalt vanlige folk i de Trump-dominerte delene av dagens USA forklarte og fortalte mer enn det haugevis med akademikere, og selvbestaltede eksperter som har vært tre ganger på helgetur i New York klarte.

Jeg vil anta dette programmet var oppsparket til de to seriene han nå har laget to sesonger av; «UXA – Thomas Seltzers Amerika» 1 og 2 (i henholdsvis 2020 og med premiere på den siste tirsdag denne uken).

Vi lever i underlige tider. En ny krig på europeisk jord, ledet av en kleptokratisk, totalitær og forhenværende supermakt, samt comeback for fascistiske krefter i land som Ungarn, Polen og Italia gjør at ubehaget kryper ekkelt nært. Når vi da ser at supermakten, og vårt militært allierte, USA fremstår mer og mer delt, og der konspirasjonsteorier bevisst brukes helt opp i toppen på ett av landets to ledende politiske partier, er det lett å bli misantropisk.

I seriens første del, som ble spilt inn etter Trump kom til makten, søkte Seltzer å skjønne presidentens valgseier og popularitet gjennom å reise rundt over hele kontinentet og snakke med folk, deriblant sin egen familie. Også her fikk man mange flere svar enn det ekspertene ellers kunne gi oss. Økonomisk skakkjørte folk, desillusjonerte amerikanere som bare følte en total resignasjon og maktesløshet overfor myndighetene. Seltzer lot dem snakke og, ikke minst, han lyttet til dem.

Når han nå har vært tilbake og snakket med enda flere, post stormingen av Kongressen, og med gjentatte påstander om valgfusk og enda mer aparte konspirasjonsteorier hos et stadig mer rasende og delt Amerika.

Det er lett å bli svimmel, svett og avmektig når man hører amerikanere som later til å tro fullt og helt på teorier om at statsledere verden over, og demokratiske politikere, opererer sammen i en hemmelig og satanistisk sekt som også bedriver pedofili. At Donald Trump og høytstående folk i det republikanske partiet ikke tar avstand fra dette, er sannelig deprimerende.

Seltzers grunntese er at amerikanere flest egentlig er ganske enige om hvordan landet skal driftes. At de, jevnt over, ønsker en rettferdig fordeling av godene, individuell frihet og et liv i fred med naboen, men der forskjellen på de to ledende politiske partiene er såpass liten at det har oppstått et slags ideologisk underskudd eller vakuum, der folk slepes inn i hvert sitt hjørne, backet av nedlatende teorier og karakteristikker av hverandres motpart.

Tilbake i moderlandet skal vi i så måte være glad vi har et politisk system med mange politiske partier, der nettopp dette mangfoldet kalibreres gjennom et demokratisk rigg som i dag gjør at vi har hele 10 partier representert på Stortinget. Partifloraen utenfor nasjonalforsamlingen, ikke minst på fylke- og kommunenivå, er enda større. At dette systemet bedre demmer opp for lignende tilstander som vi ser i USA er neppe en spesielt vågal påstand.

Det er likevel ikke slik at vi er fritatt for konspirasjonsteorier og aggresjon mot myndighetene og mediene her på berget heller. Begrep som Mainstream Media (MSM) og teorier om at Staten (sagt med dyp forakt i stemmen) bare er ute etter å grabbe til seg rikdom til seg selv, på folkets bekostning, er allerede inkorporert i det politiske språket, godt hjulpet av ytterliggående blogger/ikke-redaktørstyrte medier på begge sider av den politiske aksen (Resett, Steigan, HRS m.fl.).

Men vi er foreløpig ikke et splittet folk. Uansett politisk sammensetting av den til enhver tid regjerende makta, er vi stort sett enig om de store og lange linjene i hvordan landet skal styres. Vi er enige i at skatt er bra, bare ikke hvor mye skatt den enkelte av oss skal betale. Vi er for at privat næringsliv skal eksistere parallelt med det offentlige, bare ikke i hvor stor grad dette skal styres av sentralmakta, og så videre.

Det slo meg da jeg satt og binget Seltzers «UXA» tirsdag kveld at noe av det aller beste og kjæreste vi har her til lands er nettopp denne generelle evnen til å skjønne at de man er uenige med ikke nødvendigvis er onde mennesker med olme hensikter. At det er et svakere «vi» og «dem» i folks generelle måte å anskueliggjøre verden på, at vi, når det kommer til stykket, er ett folk. Ja, det finnes utskudd i begge ender av den politiske hesteskoen, men jevnt over er vi ganske samlet.

Da Hillary Clinton i valgkampen mot Trump i 2016 gikk ut og karakteriserte brorparten av Trumps tilhengere som «a basket of deplorables», håpløse tilfeller, og hengte på millioner av mennesker merkelappene rasister og homofober, var det sannsynligvis vill jubel i Trumps-leiren. Mageplasket var helt ekstremt ødeleggende.

Jeg er fortsatt forbanna på henne for denne hodeløse og respektløse harangen, simpelthen fordi denne typen retorikk ikke hører hjemme, og for at det bare skjøt fart i den allerede kjipe polariseringen som herjet landet. Ikke hjalp det henne på meningsmålingene heller, snarere heller tvert imot.

At Trump selv drev på med samme, og langt verre, retorikk hjalp ikke. Det hele slo bare en enda tjukkere spile mellom de to partiene og folk flest. Det er for eksempel heller ikke sånn at over 20 prosent av Sveriges befolkning er nynazister, for at Sverigedemokraterna gjorde et brakvalg. Mange er bare leie, frustrerte og redde. Og fulle av protest og avmakt. Da hjelper det ikke å kalle dem idioter og nynazister.

Det Thomas Seltzer mer enn noe illustrerer med «UXA» er nettopp verdien av å snakke med og lytte til folk, og aller mest de du er uenige med, at han – sagt litt svulstig – indirekte er inkarnasjonen av en slags løsning på elendigheten.

Og dette kan vi godt ta til oss her i kongeriket også. Snakker man kun med folk en deler nøyaktig det samme grunnsynet med, et fenomen ikke minst sosiale medier har vært en farlig og kraftig turbo for, er sjansen for fremveksten av et uforsonlig «vi» og «dem» stor også i Norge. La oss ikke havne der.