Hvis fattigdommen i Norge får utvikle seg videre, vil dette ramme oss alle – fordi samfunnet blir dårligere og kaldere. I valgkampen sto dette temaet på dagsorden, men akkurat nå virker det som om det er veldig lenge siden valgkampen.

Heldigvis er det sånn at medmenneskelighet og empati er nokså jevnt fordelt over det partipolitiske spekteret. Mange engasjerer seg for å hjelpe folk som lider nød, og mange engasjerer seg for å motvirke utbredelsen av fattigdom. Motivene for engasjementet kan være ulike. Bonord engasjerer seg for eksempel fordi en del av oppdraget vårt er å skape gode, trygge, inkluderende og mangfoldige nærmiljøer.

Utbredelse av fattigdom er et hinder for alt dette. At vi har flere motiver bak engasjementet, gjør oss ikke mindre oppriktig engasjert i de menneskeskjebnene som rammes.

For få tiltak – eller for mange? Diskusjonen om fattigdomsbekjempelse krever presisjon. I ei tid der både prisene og rentene er blitt høyere, opplever veldig mange å ha fått dårligere råd.

Det er lett å sause sammen folk med dårlig råd og folk som er reelt fattig. Dette er selvsagt upresist, men det er også uærbødig overfor de som står i en reell fattigdom som kan bli varig, og den manglende presisjonen kan i seg selv utvikle seg til å bli et hinder mot å finne treffsikre løsninger på ei utfordring som kan komme til å bli et stort og kritisk samfunnsproblem.

Det er heller ingen grunn til å glemme alt som ble sagt og gjort i valgkampen. En valgkamp er hektisk, og kandidatene som ønsker å bli valgt, markerer seg gjerne med sitt ene prioriterte tiltak – uten å kunne se dette tiltaket i sammenheng med andre tiltak som også er nødvendig å få gjort for at det skal være mulig å skape endringer som har effekt.

Eller motsatt: Som en del av forhandlingene om makta i Tromsø kommune, ble det satt ned et eget prestisjetungt utvalg av politikere som skal finne treffsikre tiltak. Risikerer vi at dette utvalget ender opp med ei lang smørbrødliste av tiltak som består av så mange tiltak at de færreste av oss klarer å huske dem, forholde oss til dem eller å bidra hver med vårt for at vi kan oppleve endringer?

I påvente av at utvalget skal komme med sine konklusjoner, er det grunn til å minne om de beste forslagene som ble lansert i løpet av valgkampen – og som samlet kan bidra til effektive endringer.

1: At alle får det de har krav på. Det finnes ganske mange ressurssvake familier i byer som Tromsø. Årsaken til at de er ressurssvake, kan for eksempel være at de er innvandrere uten nettverk som ikke behersker det norske språket og ikke kjenner til hva de har krav på av praktisk hjelp og økonomisk støtte. Denne hjelpen bør de få, selv om dette betyr at de må få hjemmebesøk som kan kartlegge behov, rettigheter og muligheter. Denne hjelpen bør ikke hindres av velmenende aktivister som mener at hjemmebesøk er «invaderende».

2: At urimelig praksis med «avkorting» skrotes. Skepsis og frykt for trygdemisbruk er i dag så stor at den er et hinder for bekjempelse av fattigdom. Hvis noen som lever av trygdeytelser får mulighet til inntektsgivende arbeid i en kort periode, blir trygdeytelsene straks og nesten imponerende effektivt, avkortet tilsvarende lønnsinntekten. Denne strenge praksisen reduserer motivasjon og muligheter for den enkelte, og hindrer varig lavtlønte fra å ta steget ut av fattigdom.

3: At det er mulig å utnytte restarbeidsevne. Hvis den unødvendig strenge praksisen med «avkorting» blir skrotet, vil det kanskje være mulig å føre en diskusjon om «arbeidslinja» og «restarbeidsevne» med innestemme. Det finnes mange uføretrygdede som er i stand til å utføre inntektsgivende arbeid, om dette blir tilrettelagt til evner, kapasitet og mengde.

Dette er viktig for de som fortjener å komme ut i arbeidslivet og fellesskapet på en arbeidsplass, men det er også viktig for et samfunn som mangler arbeidskraft i veldig mange sektorer.

4: At det iverksettes tiltak for deltakelse. Fattigdom fører til utenforskap og isolasjon. Veldig mange har sagt mye klokt om hvor viktig det er at barn får mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og på sosiale arenaer, men dette gjelder også for foreldrene – og ikke minst for voksne uten barn, som veldig lett havner i isolasjon.

Sosiale møteplasser og fellesarenaer er viktige, ikke minst i nærmiljøene, og alle samfunnsaktører kan bidra til å skape slike. Dette ansvaret bør samfunnsaktørene ta, enten de tilhører næringsliv eller offentlig sektor, frivillighetssektor eller andre fellesskap – som nabolag.

Manglende deltakelse fører til reduserte nettverk, økt ensomhet og en sementering av fattigdomssituasjonen. Isolasjonen fører til helseproblemer for den enkelte og til samfunnsproblemer for fellesskapet.

5: At satsene økes. Sosialhjelpssatsene er for lave til at det er mulig å leve et godt liv av denne inntekten. Derfor bør de økes. Sannsynligvis bør også barnetrygden økes.

Men økte satser alene vil ikke løse utfordringen med fattigdom. 2.000 kroner måneden vil samlet gjøre store utslag på de offentlige kostnadene og sikkert føre til at myndighetene føler at de har gjort et krafttak. Men 2.000 kroner måneden vil likevel ikke være nok til å utgjøre forskjellen på fattigdom og et liv som uavhengig, for de som i dag befinner seg i fattigdom.

6: At det stakes ut en vei inn i boligmarkedet. Det er faktisk en menneskerett å ha et sted å bo, og denne boligen bør være anstendig, selv om den er en «sosialbolig» eller kommunal bolig.

Det er ingen menneskerett å eie bolig, men i Norge går det et klasseskille mellom de som eier egen bolig og de som ufrivillig lever i leid bolig. Det virkelige steget ut av fattigdom, består i å kunne ta del i de to viktigste markedene i Norge – arbeidsmarkedet og boligmarkedet.

Derfor bør det stakes ut en vei fra kommunal bolig og leid bolig, til å kunne eie bolig i det ordinære boligmarkedet, og dermed ta del i den verdistigningen dette kan medføre. Det er dette som virkelig kan omtales som sosial mobilitet. Det er krevende å skape en slik endring, fordi det blant mye annet vil bety et veldig nært samarbeid mellom det offentlige og de ordinære aktørene i boligmarkedet.

Men det er først når denne «knuten» løses, at vi nærmer oss en løsning på det som i dag fremstår som vår fremste sosialpolitiske utfordring.