Etter det man forstår, skal konseptvalgutredningen hva angår Nord-Norgebanen legges fram en eller annen gang i høst, og stortingsbehandling blir det deretter i vårsesjonen neste år.

I regjeringens Hurdalplattform ble det tydelig signalisert at man har som mål å bygge banen. Nå vil vel noen si at det «å ha som mål» er totalt uforpliktende.

Det må likevel være tillatt å si at når en regjering bruker en slik formulering, bør man mene noe med det. Det gjenstår å se. En konseptvalgutredning er teknokratstyrt og tar gjerne lite hensyn til folkemeningen, rent bortsett fra at egne preferanser kan spille inn. Det er gjerne det økonomiske aspektet som står i fokus, og alle vinklinger foretas for å sikre at man er på rett spor her.

Vi har fått noen grelle eksempler på at ekspertutredninger bokstavelig talt ikke holder vann.

Follobanen: La oss ta Follobanen, som i 2014 hadde en kostnadsramme på 26,3 milliarder kroner. Den skulle være ferdig i desember 2021, men det gikk ytterligere et år før den ble åpnet. Prislappen endte på 36, 8 milliarder.

Det hører med til historien at den måtte stenge like etter åpningen, og det som det kostet å utbedre, må plusses på de 36,8 milliardene. Man gjør seg sine tanker om at det er en høy pris for 11 minutters tidsbesparelse.

Fornebubanen: Fornebubanen var ved oppstarten i 2020 beregnet å koste 18,5 milliarder. Dette økte med 3 milliarder, deretter med nærmere 2, og nå sies det at prisen kan bli 26,4 milliarder, altså 8 milliarder kroner dyrere enn opprinnelig planlagt. Det blir en bra sum for en ca. 8 kilometers strekning.

Gardermobanen: Gardermobanen er for lengst ferdig – eller er den det? Lekkasjer gjør at det hvert døgn ifølge opplysninger må pumpes inn 193.000 liter vann for at ikke hus skal kollapse på grunn av endringer i grunnen.

Den var for øvrig kostnadsberegnet til 4,6 milliarder kroner, men endte på 10 milliarder.

Nå skal det selvsagt innrømmes at det var store utfordringer ved å bygge disse banestrekningene. Likevel er det egnet til å forundre at kostnadene ble så astronomiske, og at kalkylene var så fundamentalt feil.

Vi som jobber for å få gehør for en Nord-Norgebane ser med en viss undring på hvordan prosjekt etter prosjekt i sør kan gjennomføres til tross for svimlende priser. Det er ikke noe ønske å sette sør opp mot nord, men faktum er at prosjektet forlengelse av jernbanen nordover er blitt skutt ned gang etter gang.

Vi som ønsker en rask, transporteffektiv og klimavennlig samferdselsåre som binder vårt langstrakte land sammen, sliter med å få gehør. Til tross for at et flertall i Stortinget i 2021 faktisk vedtok at banebygging nordover måtte igangsettes, er vi redd for at den ventede konseptvalgutredningen vil bli noe å lene seg på for skeptikerne.

Da kan det bli nye utsettelser – i år etter år. Tungtrafikken på E6 vil fortsette å øke, og den formidable avlastingen som en jernbane ville medføre, vil forbli en drøm.

Vi opplever nå en tid med varmere klima, med de følger dette får i form av jordskred, oversvømmelser og skogbranner. 114 veier i trøndelagsområdet sto samtidig under vann, og man må muligens tenke nye traseer istedenfor å reparere de eksisterende.

Man kan ikke fri seg fra tanken om at en jernbane gjennom Nord-Norge kunne bli en interessant oppgave for våre planleggere. Man har på en måte blanke ark, og kan bygge en bane langs en trasé som ligger i sikkerhet for naturkatastrofer.

«Politik er att vilja», skrev Olof Palme. Lokalt i Troms fikk man nylig manifestert viljen til å få bygd Nord-Norgebanen ved at listekandidater, hvorav flere toppkandidater til forestående fylkestingsvalg, sterkt sluttet opp om banebygging i nord. Dette gjaldt samtlige partier.

Dette skjedde gjennom appeller de holdt ved avslutninga av en hundreårsmarkering for stortingsvedtak om banebygging i Troms. Vil vi bli lyttet til? Ved hvert valg understreker våre sentrale politikere at man vil lytte til hva de lokalt mener om tingene. Måtte det også gjelde her.

Den nye virkelighet vi må ta inn over oss etter Russlands angrep på Ukraina, er at vi så raskt det er råd må bygge opp igjen vårt forsvar – ikke minst i nord. Vi er nødt til å forberede oss på raske forflytninger både av materiell og personell.

Våre nye venner i NATO, Finland og snart Sverige, har satset mye på jernbane, mens Norge henger etter. Selv om vi har et fellesskap i NATO, har alle medlemsland en plikt til å holde sitt eget forsvar i orden.

Derfor er det viktig at også vi skikker vårt bo og ikke bare blir avhengige av svenske og finske transportårer i en krisesituasjon.